Klima og årstider i Kina

Det sterke Sibir-høytrykket sender kald og tørr luft sørover om vinteren, en virkning som til tider kjennes så langt sør som i Sør-Kina. Om sommeren sprer derimot varme og fuktige vinder seg sørfra ganske langt mot nord. Noen ganger kan vinden komme inn over Sør-Kina i form av ødeleggende tyfoner (fra kinesisk táifēng 台风, skrifttegnet 台 brukes her om denne spesielle formen for vind), som er tropiske sykloner som utvikles i kraftige lavtrykk.

Resultatet er at vinter- og sommertemperaturer fordeler seg svært forskjellig. Temperaturforskjellen mellom Harbin (Hāěrbīn 哈尔滨) i Nordøst-Kina og Kanton (Guǎngzhōu 广州) i Sør-Kina kan bli så stor som 40 grader vinterstid. Men det er forholdsvis liten forskjell mellom Sør-Kina og Nord-Kina når det gjelder sommertemperaturer. Faktisk kan det indre Sentral-Kina, der byen Wǔhàn 武汉 ligger, være det varmeste stedet i Kina om sommeren.

Disse store og styrende klimatiske systemene gjør at nedbøren både blir sesongbetont, ujevnt fordelt og stedvis ganske ustabil. I Sør-Kina har de tradisjonelt vært godt forsynt med vann, for å si det mildt. Det har gitt opphav til et effektivt overrislingsjordbruk, det vil si man leder vann inn over åkrer som ofte er terrasserte. Men vannoverskuddet har også medført at Sør-Kina jevnlig blir hjemsøkt av flom.

I Nord-Kina er forholdet omvendt. Her har det tradisjonelt vært knapt med vann og mer tørrmarksjordbruk. Man har vært helt avhengig av at sommervindene sørfra bringer med seg nok regn til å fylle elver og reservoarer. Men det har langt fra alltid vært tilfellet. Noen år i det siste har det vært så lite vann i Den gule flod at vannføringen har blitt brutt flere steder.

Økende urbanisering og en voksende befolkning har ført til at man har måttet iverksette drastiske tiltak for å sikre landbruket, industrien og byboerne nok vann. En mye brukt metode har vært å bore stadig dypere etter grunnvann, men her har naturen ofte slått tilbake i form av såkalt salinisering, det vil si saltutfelling.

Nå er kineserne imidlertid i ferd med å virkeliggjøre en gammel drøm, nemlig å lede overskuddsvann sørfra nordover. Det er et enormt prosjekt, som kalles «Prosjektet for å omdirigere vann sørfra nordover», eller Nánshuǐ běidiào gōngchéng 南水北调工程, som vil lede vann sørfra mot nord langs tre forskjellige ruter. Kineserne er historisk sett uovertrufne hydrologer (personer som arbeider med håndtering av vannressurser). Vi får bare håpe at naturen ikke nok en gang slår tilbake mot menneskelig overmot.

De store og styrende klimasystemene, vinterens kalde og tørre utfall nordfra og sommerens milde og fuktige vinder gjør at det oppstår en ganske klar klimatisk grense midt over det nordkinesiske slettelandet i østvestlig retning. Den fortsetter lenger vest langs Qínlǐng 秦岭-fjellene i den sørlige delen av Shǎnxī 陕西-provinsen. Nord og sør for denne grensen blir det raskt markante forskjeller både når det gjelder flora, fauna og tradisjonelle driftsformer i landbruket.

Det som til nå har vært sagt, gjelder de sentrale delene av Kina, men dagens Kina har en mye større utstrekning. I det tibetanske høylandet dominerer et forholdvis tørt høylandsklima, og den vestligste regionen Xīnjiāng 新疆 er dominert av ørken- og steppeklima. Steppeklimaet fortsetter inn i Indre Mongolia lenger øst, men helt i nordøst begynner klimaet å bli preget av nærheten til Stillehavet.

De to store dominerende klimasystemene gjør at Kina har alt fra evig sommer (men iblandet regntid) helt i sør på øya Hǎinán 海南 til korte somre helt i nord. I resten av landet arter årstidene seg forskjellig, alt etter hvor man befinner seg.

I sørvest danner Yúnnán 云南-provinsen og deler av Guìzhōu 贵州-provinsen et platå på omtrent 2000 moh. Både de kalde vinterlige vindene nordfra og den varme monsunen sørfra svekkes når de blir presset oppover. Resultatet er at regionen nærmest har et vårklima hele året.

Det stedet som har alle fire årstidene klarest markert i hele landet, er området rundt hovedstaden Běijīng 北京. Vinteren er preget av Sibirhøytrykket, med tørt og kaldt vær. Selv om det er kaldt, snør det relativt sjelden i Beijing. Om våren kommer vårvindene, også nordfra, og de bringer ofte med seg enorme mengder fin guljord (løss), huángtǔ 黄土, som nesten kan skygge for sola midt på dagen. Når sommeren nærmer seg, siger varm og fuktig luft inn sørfra, noe som gjør at varmen kjennes trykkende. Så kommer høsten, som tradisjonelt hadde klare og milde dager. Men det var før. Nå for tiden kan det være langt mellom hver dag med blå himmel også på høsten.

Høsten samt mai og juni er likevel de beste tidene å besøke Beijing på som turist. Men hvis du vil sikre deg et så behagelig opphold som mulig under et besøk i Kina, vil vi anbefale Yúnnán-provinsen på et av de nevnte tidspunktene.