Kinas geografi

Kina dekker en stor del av den østlige delen av det som kalles det euroasiatiske kontinentet. Landet er verdens fjerde største i utstrekning etter Russland, Canada og USA. Men knapt noe land, med unntak av USA, har en så stor variasjon i klima og temperatur, fra kaldt i det nordøstlige Kina til tropisk helt i sør.

Topografisk kan vi forestille oss landet som tre store trappetrinn fra vest mot øst. I vest dominerer Tibet-Qinghai-høysletta, med utstikkere sørover og nordover. Så følger et bredt belte fra sør til nord med fjellområder av varierende høyde. Den østligste delen er preget av sletteland. Innimellom de høyereliggende områdene finner vi såkalte bekkener eller bassenger, det vil si lavereliggende områder, som ofte er fruktbare. Men Kina er også godt forsynt med stepper og ørkener i vest og nord.

Kina har tørre områder i vest og nordvest, og mer fuktige områder i øst og sørøst. Det skyldes to store klimasystemer: et høytrykkssystem over Sibir som presser seg sørover på vinterstid, og monsunvinder som blåser nordover fra ekvator på sommeren. Resultatet er en ganske skarp tradisjonell grense mellom fedriftsbasert nomadisme og bofast jordbruk. Denne grensa går omtrent ved Den store muren (som var et forsvarsverk mot inntrengende nomader) i Nord-Kina og fortsetter i en bue sørvest langs de østligste utløperne av Tibet-massivet.

Helt i nordvest og helt i sørvest finner vi to spesielle klimaer. I nordøst, det som tidligere ble kalt Mandsjuria, kan nok vintrene være svært kalde, men området er mer preget av nærhet til Stillehavet og får derfor mer nedbør i form av snø. Det er her man finner de tradisjonelle vintersportsstedene i Kina. Skiløp skal etter sigende ha blitt introdusert i sin tid av en norsk misjonær. Skiøvelsene i vinter-OL i 2022 vil imidlertid foregå utenfor byen Shíjiāzhuāng 石家庄, ikke langt fra Beijing. Shijiazhuang har sørgelig nok status som Kinas mest forurensede by.

I sørvest danner Yúnnán 云南-provinsen og deler av Guìzhōu 贵州-provinsen et platå på omtrent 2000 moh. Både de kalde vinterlige vindene nordfra og den varme monsunen sørfra svekkes når de blir presset «opp». Resultatet er at regionen nærmest har et vårklima hele året.

Når man reiser rundt i Kina, blir man slått av hvor intenst landet er oppdyrket. Det er en bragd å kunne brødfø en så stor befolkning på et relativt begrenset landområde. Bare rundt 12 prosent av Kinas flateinnhold er sletteland, så det har vært nødvendig å ta bakkeland i bruk for at befolkningen skal kunne brødfø seg. Det har også vært livsnødvendig for kineserne fra gammelt av å bli flinke til å temme «vanndragen». Resultatet kan sees i form av kunstferdig overrislet sletteland og terrasserte åkrer med vanningskanaler.

De klimatiske forholdene har i stor grad vært bestemmende for hva kineserne har dyrket av matvekster opp gjennom tidene. Det er slett ikke slik at alle kinesere til alle tider har spist ris. Ris er riktignok en svært gammel kulturplante, som har vært dyrket i Kina i minst 8000 år, men først og fremst i den sørlige delen av landet. På overrislede åkrer kan man få gode avlinger flere ganger i året de beste stedene.

I Nord-Kina har derimot hirse og hvete og andre gamle kornsorter som sorghum vært dominerende. Hirsen er eldst. I den gamle poesien går det fram at det er hirseguden det gjelder å holde seg inne med. Hvete er en tidlig kulturimport via Sentral-Asia.

Det kinesiske jordbruket har også kultivert en rekke bønneslag. Den viktigste av dem er soyabønnen, som har vært dyrket i Nord-Kina minst like lenge som risen lenger sør. På 1500-tallet ble mais introdusert i Kina fra Sør-Amerika, og maisen viste seg å være svært tilpasningsdyktig, også i mer skrinne jordbruksområder. Den ble derfor raskt en viktig mat- og fôrressurs.

I Kinas nåværende «ytre» områder har det også tradisjonelt vært drevet jordbruk, men på en annen måte. I Tibet har man dyrket en type høylandsbygg, som er en del av tibetanernes tradisjonelle drikk tsampa, som er en blanding av te (tradisjonelt importert fra Sørvest-Kina) blandet med smør og høylandsbygg. Den nordvestlige regionen Xinjiang er preget av oasejordbruk. Utenom oasene er det lite som kan dyrkes, men oasene, som kan være ganske omfattende, er rene drivhus. Og hvis de får nok avrenningsvann fra fjellene rundt, kan man dyrke alt fra korn til alle slags grønnsaker og frukter. Kineserne har også prøvd seg på å utbre jordbruk inn i de mer steppeaktige områdene i Indre Mongolia, som også er en del av Kina, men her har naturen slått kraftig tilbake.

Tradisjonelt har den skarpe klimagrensen mellom nomadisme og jordbruk gjort at de fleste kinesere har hatt et forholdsvis fjernt forhold til beitedyr og melkeprodukter. Det kinesiske landbruket har tradisjonelt vært preget av svin og fjærkre. I dag er det imidlertid i ferd med å endre seg drastisk ved at både mais og soya i stor grad blir brukt som fôr til storfe. Kinesisk kosthold er i ferd med å bli basert på en mer komplisert næringskjede.

Videre har de lært av hverandre. I dag holder ikke kineserne seg lenger bare til de regionale diettene. I sør spiser de mer hvete- og soyabasert mat enn før, i nord spiser de mer ris enn før, og flere enn noen gang både i nord og sør spiser kjøtt.

Det meste av vannet som ikke kommer i form av nedbør, kommer fra tre store elveløp, Den gule flod (Huánghé 黄河) i nord, Den lange floden (Chángjiāng 长江 (kalles Yángzǐjiāng 扬子江 i det nedre løpet)) i det sentrale sør, og Perleelva (Zhūjiāng 珠江) helt i sør. Changjiang er Kinas lengste elv med sine 6300 km, noe som gjør den til verdens tredje lengste elv. Men Den gule flod kommer på en god 6. plass med sine 5460 km. Kina har også en del innsjøer, men de betyr ikke så mye i den store sammenhengen. De største er Poyang-sjøen (Póyáng hú 鄱阳湖) i det sentrale sør, og det salte Qing-havet (Qīnghǎi 青海) i Qinghai-provinsen i nordvest. Men siden landet alltid har hatt avanserte metoder for å lede og samle opp vann til overrisling, har det resultert i en omfattende tradisjon med ferskvannsoppdrett av fisk.

Finnes det fjell i Kina? Kanskje ikke ved første tanke, men om man studerer kartet nøyere, vil man finne noe helt annet. Faktisk ligger verdens høyeste fjell, Qomolangma («Den hellige mor») i kinesisk-tibetansk transkripsjon, eller Mount Everest som vi kaller det i Vesten, med sine 8848 moh. på grensen mellom Nepal og Kina.

Qomolangma befinner seg i Himalaya, fjellkjeden mellom Nepal og Kina, men denne strekker seg ikke særlig langt nordover. Der tar den tibetanske høysletten over, før Kūnlún 昆仑-fjellene reiser seg mellom Tibet og Xinjiang lenger nord. Ellers har Kina flere fjellkjeder, fra Himmelfjellene (Tiānshān 天山) helt i vest til Xīng’ān 兴安 i nordøst (ofte skrevet i den tradisjonelle formen Khingan).

Men de viktigste fjellene i Kinas historie har vært de mange hellige fjellene deres, ut fra forskjellige rituelle og religiøse tradisjoner. Disse fjellene trenger ikke å være spesielt høye, de har fått den spesielle statusen på bakgrunn av hvordan de stilte seg i forhold til de lokale omgivelsene, som Tàishān 泰山 i Shāndōng 山东 og Huángshān 黄山 i Ānhuī 安徽. Om du får anledning til å reise til Kina, bør du absolutt besøke noen av landets hellige fjell. Men du må også være forberedt på å bli ganske stiv og støl. Det er som oftest trappetrinn helt til topps!