Typiske feil i innlærertekster

Hva får eleven til, og hvilke feil gjør eleven? Ved å analysere elevtekster vil du få mye informasjon om hvor langt elevene har kommet i læringsprosessen. Det er enklere å gi konkret veiledning når du har denne informasjonen. Du kan lese mer om dette i fagartikkelen "Innlærertekster og mellomspråk".

Disse er kort oppsummert kjennetegnene på at eleven har et mellomspråk:

• enkle setninger, dårlig utviklet ordforråd

• flere ulike versjoner av samme ord i samme tekst, for eksempel er ord stavet eller bøyd riktig noen steder, feil andre steder

• transfer: ord, former og regler fra førstespråket

• generaliseringer og feil bruk av regler

• systematikk i feilene: Eleven tester ulike hypoteser om språket

Selv om førstespråket påvirker hvilke typer feil elevene gjør, ser vi at elever med ulik språkbakgrunn strever med mye av det samme. Her beskriver vi kort noen av de vanligste feilene du vil se i innlærertekster:

Ortografi

Forholdet mellom tale og skrift er forskjellig fra språk til språk, og må læres. Norsk språk er ganske ortofont, som betyr at det er ganske godt samsvar mellom bokstav (grafem) og lyd (fonem). Det er likevel ikke et fullstendig en-til-en-forhold.

Vi har for eksempel to representasjoner av vokalene – kort og lang i norsk. Dette er ikke et vanlig skille i mange skriftspråk.

Vokaler

I norsk ortografi markerer vi vokallengde ved at vi bruker dobbeltkonsonant etter kort vokal, mens lang vokal står umarkert. Det er viktig at vi som lærere er oppmerksomme på at dette med markering av vokallengde gjøres ulikt på ulike språk.

Eksempel 1: gul/gull, mat/matt, spise/spisse

Mange elever med norsk som andrespråk vil bruke tid på å lære seg rett bruk av kort og lang vokal. Huskeregler som for eksempel at det er dobbel konsonant i "sprettord", fungerer bare om eleven faktisk klarer å høre forskjellen. I tillegg har vi mange unntak fra regelen i ord som brukes ofte: "skal", "vil", "kan".

Konsonanter

Et annet særtrekk ved norsk er at vi kan ha ganske komplekse sammensetninger av konsonanter både i starten og i slutten av et ord. Norsk kan ha en maksimal stavelse som KKKVKKKK, slik vi finner i det norske ordet sprelskt. (K=konsonant, V=vokal)

I noen språk, som vietnamesisk og arabisk, er det helt andre regler for hvor mange konsonanter som kan stå sammen. Vietnamesisk kan ha den maksimale stavelsen KVK.

Det er få språk som har en så kompleks stavelsesstruktur som norsk. Andrespråksinnlærere kan da ha som strategi at de forenkler uttalen av norske ord ved å sette inn ekstra vokaler mellom konsonantene.

Eksempel 2: Ordet snill blir skrevet med ekstra vokal og blir til senill, klo blir skrevet med ekstra vokal og blir til kelo.

Elevene kan også utelate deler av konsonantforbindelsen:

Eksempel 3: Ordet skrift blir skrevet kif fordi deler av konsonantforbindelsen blir utelatt.

Det er viktig å være klar over at det er stor variasjon mellom språkene .

Syntaks

Plassering av de ulike setningsleddene er noe de fleste innlærere strever med. Norsk er et SVO-språk og har ganske fast ordstilling. V2-regelen, at verbet skal stå på andreplass i fortellende helsetninger, er sentral å lære seg. Denne regelen er uvanlig i verdens språk, og det er derfor en regel mange har problemer med å internalisere. Derfor vil de ofte si eller skrive: I morgen jeg skal reise til Oslo.

Elever som har lært seg V2-regelen, kan likevel gjøre feil. Det er vanskelig med ulike regler for hvor verbet skal stå i helsetninger og leddsetninger. I leddsetningen står verbet etter subjektet, i helsetningen på andreplass. I setningen under er "blir" verbalet i setningen og "jeg" subjektet.

• Korrekt setning: Når jeg sykler, blir (V) jeg (S) glad.

• Vanlig feil: Når jeg sykler, jeg (S) blir (V) glad.

Les fagartikkelen om V2-regelen.

Les fagartikkelen om leddsetninger.

Morfologi

Morfologi forteller hvordan språk lager nye ord, og hvordan ord blir bøyd. Vi skiller mellom syntetiske og analytiske språk. Norsk språk er litt mer syntetisk enn analytisk, men har altså både analytiske og syntetiske trekk. Det betyr at norsk bruker bøyninger for å uttrykke mange forhold (syntetisk), men i tillegg bruker vi også en del funksjonsord til det samme (analytisk).

Hvis en elevs førstespråk skiller seg veldig fra norsk bøynings- og ordlagingssystem, vil det føre til en del feil. Det vanligste er transfer, at de bruker systemene fra førstespråket sitt på det norske språket.

Du kan lese mer om morfologi i fagartikkelen "Syntetiske og analytiske språk".

Bestemt/ubestemt

Dette med å markere bestemthet er noe mange elever har problemer med. I norsk bøyer vi substantiv i bestemt og ubestemt. Bestemthet viser at det vi omtaler, er noe kjent. Vi signaliserer til mottakeren at de bør vite hva det er vi viser til. Vi bøyer også adjektivene i samsvar med substantivene:

• et gult hus – det gule huset

Mange språk skiller mellom kjent og ukjent informasjon, men det kan vises på andre måter enn ved substantivbøyning. Det kan for eksempel være å bruke foranstilte artikler, som på engelsk (a boy/the boy), i motsetning til norsk som viser bestemthet morfologisk ved et suffiks. I mange slaviske språk vises det ved å flytte det kjente substantivet fram i setningen.

Les fagartikkelen om bestemthet i substantiv.

Andre vanlige grammatiske feil

Det er en del særtrekk i norsk språk som gjør at elevene ikke så lett kan støtte seg på språktrekk i førstespråket sitt. Ofte kan vi som lærere forstå dette bedre når vi har litt kunnskap om elevens førstespråk, og noen ganger kan vi da se et system i feilene eleven gjør.

Kjønn i substantiv

På norsk har substantiv tre kjønn (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn), men slik er det ikke i alle språk. Det er derfor ganske vanlig at andrespråksinnlærere har utfordringer med å bruke riktig kjønn på substantivene.

I somali har substantiv to grammatiske kjønn: hankjønn og hunkjønn. Det er derfor en ganske vanlig feil at somaliske elever bøyer norske substantiv kun i hankjønn og hunkjønn basert på kunnskap om substantiv fra førstespråket sitt.

Eksempel 4: Substantivet "et hus" blir bøyd som hankjønn i stedet for intetkjønn. Korrekt bøyning er et hus–huset, mens en vanlig feil er at det bøyes en hus–husen.

Lydverket kan påvirke ortografien

Mange støtter seg på lyder når de skal skrive ord. Lyder som er ukjente i elevens førstespråk, kan være mer krevende å lære seg på norsk. Hvis elevene ikke klarer å skille mellom lydene, vil det kunne påvirke skriftspråket. Det er derfor nyttig at du som lærer har noe kjennskap til lydverket i elevens førstespråk, spesielt hvilke lyder i norsk språk som er helt eller delvis ukjente for eleven.

For eksempel er vokallydene i norsk ganske unike og vanskelige for stort sett alle som skal lære seg språket. Lydene /y, ʉ og ø/ vil for eksempel være fremmede for elever som snakker vietnamesisk. De norske diftongene /øy/ og /æʉ/-"au" vil også være ukjente.

Verbtider

Mange innlærere synes det er vanskelig å bruke fortidstemporaene i norsk korrekt. Det er spesielt forskjellen mellom preteritum og presens perfektum som skaper problemer. Det er komplekse regler for når vi bruker henholdsvis preteritum og presens perfektum, og mange elever har ikke de samme reglene i førstespråket sitt.

Preteritum brukes om noe som har skjedd og er avsluttet, og når du er spesielt opptatt av tidspunktet noe skjedde på:

• Jeg syklet til skolen i går.

• Jeg bodde i Sverige i tre år.

Perfektum bruker vi når en handling i fortid har konsekvenser for nåtiden, eller når en handling startet i fortid og fortsatt holder på:

• Jeg har syklet til skolen.

• Jeg har bodd i Norge i tre år.

Dette skillet er noe norske førstespråksbrukere ikke tenker så mye over, men for en andrespråksbruker er dette en nyanse som ikke nødvendigvis uttrykkes i førstespråket deres på samme måte.

Les artikkelen om preteritum og perfektum.