Hva kan være vanskelig med personlige pronomener?

Disse fagbegrepene blir brukt og forklart i løpet av teksten:

Personlig pronomen

Personlige pronomener er en type pronomener som viser til personer, dyr eller ting. Eksempler på personlige pronomener er jeg, vi og den.

Subjekt

Subjektet er den som utfører en handling i en setning. I setningen "Muhammed drikker vann" er "Muhammed" subjekt.

Objekt

Objektet i en setning er den eller det handlingen er rettet mot. I setningen "Muhammed drikker vann" er "vann" objektet.

Substantiv

Substantiv er en ordklasse med ord som handler om ting, begreper og navn. Eksempler er hus, tanke og Adam.

Stort sett alle språk har personlige pronomener. Dette er de personlige pronomenene på norsk:

I setningen "Jeg elsker deg" er ordene "jeg" og "deg" personlige pronomener. Personlige pronomener bruker vi altså for å si noe om hvilken rolle deltakerne har i en situasjon. Her er det "jeg" som forteller "deg" om følelsene sine.

Ofte står personlige pronomener i stedet for et substantiv. For eksempel kan vi si dette: "Jeg besøkte mamma i går. Hun har vært syk." I den siste setningen står pronomenet "hun" i stedet for og viser tilbake til substantivet "mamma".

Nå som du vet hva personlig pronomen er, kan vi gå inn på tre vanlige utfordringer ved personlige pronomener på norsk.

Hvis du ser på tabellen over, vil du legge merke til at mange av de personlige pronomenene har to ulike former. Du skal bruke den ene formen når pronomenet er subjekt i en setning, og den andre når subjektet er objekt. Se for eksempel på pronomenene jeg, meg, hun og henne i denne setningen:

• Jeg elsker henne, men tror du hun elsker meg?

I setningen foran kommaet er jeg subjekt, mens henne er objekt. I setningen etter kommaet er hun subjekt og meg objekt.

Mange er vant til dette systemet fra førstespråket sitt, men om du har et et førstespråk uten ulike former av personlige pronomener, kan det ta litt tid å lære seg.

Hvis du lager en setning der subjektet eller objektet er et pronomen, må pronomenet være med som et eget ord. I mange språk kan vi lage riktige setninger uten pronomenet, men slik er det ikke på norsk.

Når pronomenet er subjekt

Norsk har subjektstvang. Det betyr at alle setninger må ha subjekt. I denne setningen er for eksempel det personlige pronomenet jeg subjekt i setningen:

• Jeg kjøpte ei kake.

Det går derfor ikke an å skrive dette:

• Kjøpte ei kake.

I mange språk går det fint å skrive setninger uten pronomenet. Dette gjelder både spansk, swahili og polsk. En vanlig feil er derfor å skrive setninger uten subjekt.

Når pronomenet er objekt

Du kan heller ikke droppe å bruke pronomenet når det er objekt i setningen. Se for eksempel på denne setningen, der det personlige pronomenet meg er direkte objekt:

• Han besøkte meg.

Andre språk har ulike måter å vise objektet på. På arabisk vil for eksempel objektet være en del av verbet, ikke et eget ord.

Ofte bruker vi det personlige pronomenet for å vise til et substantiv. Det er særlig de personlige pronomenene i tredje person entall som kan være litt vanskelige. De er han, hun, det og den. På norsk bruker vi disse ulikt avhengig av om vi viser til

• en person som er hankjønn

• en person som er hunkjønn

• et dyr

• en ting

Han og hun

Legg merke til hvordan de personlige pronomenene han og hun blir brukt i setningene under:

• Jeg kjenner en mann. Han er veldig snill.

• Jeg ser moren din. Hun står der borte.

Vi bruker altså han når vi viser tilbake til en person som er hankjønn, og hun når vi viser tilbake til en person som er hunkjønn.

Den og det

Den og det bruker vi når vi viser tilbake til et dyr eller en ting. Vi bruker den når vi viser tilbake til et substantiv som er han- eller hunkjønn, og det når substantivet er intetkjønn:

• Jeg har en hund. Den er snill.

• Har du sett ei veske? Jeg har mista den. Ja, den ligger der borte.

• Han har et hus. Det er fint.