Hvem skal vinne? (modernisert)
Knud Knudsen jobba store deler av sitt voksne liv med å utarbeide en plan for ei gradvis fornorsking av riksmålet. Datidas riksmål var basert på dansk uttale, men Knudsen foreslo endringer basert på norsk uttale.
I 1880-åra opplevde Aasens landsmål stor framgang, og i 1885 vedtok myndighetene at landsmålet og riksmålet skulle likestilles. Knudsen og mange med ham frykta at landsmålet skulle vinne.
I 1886 ga han ut boka med den lange tittelen Hvem skal vinne? eller De historiske, dansknorske målstreveres standpunkt. Der argumenterer han for sin fornorskingsplan. Blant annet legger han fram 12 punkter pluss 3 tilleggspunkter med forslag til endringer i rettskrivinga. De viktigste krava var p, t, k istedenfor b, d, g (tape for tabe, møte for møde, bake for bage), ll og nn for ld og nd (falle for falde, kvinne for kvinde) og kortformer som be, bli og dra for bede, blive og drage.
Under kan du lese utdrag fra Hvem skal vinne?, der vi har modernisert språket. Du kan også velge å lese utdraga i opprinnelig språkdrakt.
Det dansknorske målstrevs krav på endringer i "Skriftprogets" nedarvede form.
Her kommer en liten katekisme eller barnelærdom i å skrive framtidsnorsk med den landsgyldige "danna" norske uttalen som grunnlag eller utgangspunkt. Altså en gradvis omdanning til norsk bokmål av det skriftspråket vi har nå, der ordenes former, det vil si uttale og bøying, nærmest hører hjemme i Danmark.
[…]
Inngang
Meninga med et hvert bokmål må i utgangspunktet ha vært å bruke visse tegn for å vekke leserens tanke om hvordan de skrevne orda høres ut når folk snakker. Eller omvendt, å la skriften avspeile talen, lyd for lyd, sånn som notene – tonebokstavene - i tonekunsten er ment å få noteleseren til å tenke seg de tonerekkene som tonedikteren selv tenkte på da han skrev notene.
Den som skrev må fra først av ha passa godt på at han for hver lyd i ordet, eller hver tone i rekka, alltid skrev den rette bokstaven og ingen andre bokstaver. Med andre ord: bokmålet må da ha vært stava lydrett eller "ortofont", akkurat som tonespråket er, både hos oss og i alle andre land*).
Men med tiden vil lydrett staving gjerne gå over til å bli lærdstaving (på kråkemål: "etymologisk ortografi"). I en del ord endrer nemlig den opprinnelige uttalen seg noe etter hvert som tiden går, uten at de som skriver, fjerner den bokstaven som ikke passer med den nye uttalen av ordet, og setter inn den bokstaven som nå ville vært den rette, i stedet.
*) Ett skriftspråk gjør et unntak, siden det helt fra fødselen av har vært utstyrt med villedende bokstaver – med "x for u og sex for sju" - nemlig de norsknorskes såkalte "Landsmaalet".
(Knudsen, 1886, s. 100–101)
2. Bokstaven d faller til dels bort etter l og n.
D etter l og n blir i de fleste ord ikke uttalt, unntatt av folk som snakker ut av en bok, altså som leser høyt med en bokstiv, knotende uttale, eller som knoter og snakker som en bok, selv om de ikke har en bok foran seg, for eksempel en del prester under tjenesten i kirken.
Særlig uttales d ofte etter l og n når de etterfølges av -ig, -el, -elig: fyldig, handel, kvindelig. Det gjelder også i enkelte andre ord.
Det ville derfor vært fornuftig om slike d-er, som lokker til falsk uttale, ble fjerna fra bøkene. Men for å unngå en del krangel, som alltid oppstår når noe gammelt og inngrodd skal ut av hodene til folk, er det best å inngå forlik på forhånd. Da vinner i hvert fall begge stridende makter i noe. Fredsvilkåret må da bli at de stumme d-ene vi har i dag, og som aldri har blitt uttalt, strykes, mens de d-ene som en gang er blitt uttalt, blir stående – selv om de ikke blir uttalt nå lenger.
På den måten møtes etymologien og ortofonien. Tilhengere av ortofon skrivemåte kan ikke nekte for at Falde, fælde, Svenden, Tanden osv. burde vært stavet uten d, siden uttalen er falle, fælle, Svennen og Tannen. Etymologene, altså de som tar lærde, historiske hensyn, bryr seg jo ikke videre om uttalen, men dess mer om skriften. Derfor må også de være enig i at den d-en som de ikke finner i sine lærde bøker, går ut.
På den måten får vi bl.a. en bjælle og en fælle uten d, men å hålde og å folde med d; mannen, men landet; finne, men binde. Nå sier vi hålle som falle uten d, lanne(t) som mannen, finne som binne. Men før hadde halda og landet tydelig d, og det har de på sine steder blant allmuen den dag i dag.
(Knudsen, 1886, s. 110–111)
Noen tyske former bort!
[Tyskhetene] an-, be-, bi-, er-, for-, ge- bør man unngå så langt som mulig. De står alltid og stenger noe innenlandsk ute. Det samme gjelder tyske endelser som -aktig, -haftig, -het, -ige, -inne, -isk: storaktig, mannhaftig, tyskhet, professorinne. -hed, -inne og -isk er imidlertid ofte uunngåelige former, i hvert fall inntil videre, så vi får være glade om vi i alle fall får redusert antallet slike ord.
(Knudsen, 1886, s. 128–129)
"Er dette alt? Går ikke målstrevet ut på annet enn disse 12 eller kanskje 15 punktene?"
De som med en viss ettertanke har lest denne boka, spør nok ikke om det, men det kan nok en og annen som bare har lest stykker av den. Om han spør en dansknorsk målstrever, får han et svar, men om han støter på en av de som kaller seg, og "innbiller seg" at de er "egentlige målstrevere", får han et annet svar. En troende av denne menigheten vil svare med lærerens ord: "språkets ånd er i formen". For ham er det ordenes form, nemlig bøyinga, uttalen og plasseringen i setningen, det "kjem an" på – ikke ordene selv, om de er norske eller unorske, forståelige eller gåtefulle. "Det er skorpa og snittet en skal kjenne et troll på." Bare ordenes skorpe er ordentlig norsk, så blir ordene norske, om de ikke allerede er det fra før. At de ikke spøker, som man helst skulle tro, men mener ramme alvor, er påvist her i boka. […] Tekstene deres har i gjennomsnitt like mange unorske ord, ord som framstår som uforståelige for vanlige folk som ikke kan noe annet mål enn sitt eget, som tekstene til alle de ikke-frelste, umoralske språksynderne som skriver "dansk", og som skriver med danske former, slik at det de skriver blir unorsk, barbarisk, enten ordene er innenlandske eller er tyske, franske, latinske eller greske. Etter nyere norsknorsk lære gjør nemlig norske former unorsk til norsk, og unorske former norsk – altså norske ord – til unorsk, altså til noe en ulærd nordmann ikke forstår.
Hva det "kjem an på" ved bokmålet [her: skriftspråket] er altså om det har sine norske a-er (skriva, kortare, hestar), sine au-øy-ei (blaut – bløyte, heit) og sitt hunkjønn (jenta, klokka) i orden. I så fall er "all right", alt vel.
Den dansknorske målstrever vil derimot svare: det er ordforrådets norskhet og forståelighet som er kjernen av det hele. Dette er det første, det andre, det tredje og det fjerde. For språkets egentlige hensikt, å meddele en tanke fra menn til mann, er ordforrådet viktigst. Formen er for så vidt lite viktig. Vi kan telegrafere tanker raskt fra hode til hode uten bruk av formene, men ikke bare med formene og uten ord. Vi skal likevel ikke overse formene helt. […] Det er jo alltid bedre at norske ord framstår i norsk skikkelse enn i uekte utenlandske former. Dessuten hender det nok også av og til at et innenlandsk ord er blitt nesten ugjenkjennelig etter å ha blitt kledd i utenlandsk uttale ("tracht"). For eksempel når maur kalles myre, bjørk for birk, mjøl for mel, mjølk for mælk, næsle for nelde, nake for nøgen, riste for ryste, sag for saug eller sav, sakne for savne, sæv for siv, snø for sne, svepe for svøbe, såpe for sæbe, sjø for sø, tagger for takker, træske for tærske, træskel for tærskel, timmer for tømmer.
I det store og hele legger vi den dannede klasses uttale til grunn for stavinga av bok-ordene, og denne uttalen er allerede i mangfoldige tilfeller så norsk som man kan ønske den […] Men det er jo tanken at vi etter hvert skal få rettet på uttalen av mange ord, for eksempel de nylig nevnte myre, birk osv., så den blir bedre enn den er i den "dannede", landsgyldige uttalen nå. Hvis noen derimot vil rette alt det uekte, unorske på en gang, sånn som de norsknorske, det vil si skrive på "landsmålet" - hva skjer da? Jo, da finner leserne, som det nettopp ble sagt, at det skrevne er blitt så fremmed for dem at de ikke kan erkjenne det som sitt eget "språk". Men ved å gå forsiktig fram og rette på det skakke litt her og litt der, vil man mer eller mindre oppnå det samme som det norsknorske strever for, nesten uten at det store flertallet legger merke til hva som i all stillhet har skjedd eller skjer.
For resten får det nok en gang gjentas det som er sagt så mange ganger før, at de norsknorske styrer og steller galt når de vil "ta hele grisen" til inntekt for bondestanden vår, som om de andre borgerklassene ikke fantes – og derfor heller ikke talespråket deres, skriftspråket deres eller kulturen deres. Det er bedre om byfolk og landsfolk samarbeider enn å sette landsfolk i stadig kamp mot byfolk. Langvarig borgerstrid er ikke bra, selv om det ikke akkurat fører til borgerkrig.
(Knudsen, 1886, s. 133–135)
Relatert innhold
Et utdrag fra Knud Knudsens bok "Hvem skal vinne?" fra 1886 i original språkdrakt.
Knudsen, K. (1886). Hvem skal vinne? eller De historiske, dansknorske målstræveres standpunkt. https://www.nb.no/items/40664baeb8e75ff71e41fad1520e0819?page=0&searchText=knudsen hvem skal vinne
Lundeby, E. (1995). Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar. Språknytt, 23(4). https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1995/Spraaknytt-1995-4/Knud-Knudsen/