Norge og Norden

Ved krigsutbruddet var alle de nordiske landene nøytrale, bortsett fra Finland, som var et storfyrstedømme under Russland. Norge så fremdeles på Sverige som den største potensielle trusselen mot norsk selvstendighet, og var også skeptisk til Russlands hensikter i nord.

Men de tre landene innså at de måtte stå sammen for å unngå å bli trukket inn i den store europeiske krigen. På trekongemøtet i Malmø i desember 1914 møttes de tre nordiske kongene og understreket enigheten om å verne en felles nøytralitet.

I utgangspunktet hadde ingen av de krigførende partene noe ønske om å trekke de nordiske landene inn i krigen. De hadde hver for seg nok av andre utfordringer og problemer. Men Norge ble mer ettertraktet utover krigen. Den norske handelsflåten var en av verdens største og hadde stor betydning for frakt av varer mellom landene. Dessuten var Norges betydelige råvareressurser ettertraktet av de krigførende landene.

Den norske opinionen var ved begynnelsen av krigen nøytral, men mest engelskvennlig på grunn av den tradisjonelle tilknytningen vi hadde hatt til Storbritannia. Båndene til Tyskland var imidlertid også sterke, både kulturelt og politisk. Men den tyske ubåtkrigen førte etter hvert til store tap av norske skip og menneskeliv, og dette fikk konsekvenser for norske holdninger. Særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i 1917, og de norske tapene steg dramatisk, svingte pendelen avgjørende i favør av vestmaktene.

Norge leverte viktige råvarer til den tyske våpenindustrien. I tillegg var begge de krigførende partene interessert i den betydelige norske sildeeksporten. Norge var samtidig sterkt avhengig av kulleveranser fra England. Britene ga i julen 1916 beskjed om at de ville stanse disse leveransene, hvis ikke Norge stanset sitt salg av sild til Tyskland og ellers sterkt begrenset råvareeksporten til tyskerne. Den norske regjeringen ga etter for trusselen. Norsk Rederiforbund forhandlet samtidig fram en avtale der mesteparten av den norske handelsflåten ble stilt til disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle Norge bli sikret britiske leveranser av kull, olje og andre nødvendige varer.

På denne måten ble norsk nøytralitet vannet ut, og Norge ble nærmest en motvillig alliert av vestmaktene.

Selv om Norge forble nøytralt og unngikk å komme med i krigshandlingene, fikk krigen likevel store følger for landet. Importhindringer på mange varer førte til at vi måtte begynne å produsere disse varene selv, og etterspørselen etter norske varer økte sterkt internasjonalt. Vi bygde ut jordbruket og styrket selvforsyningsgraden betydelig.

Den britiskvennlige holdningen holdt seg etter krigen, på samme måte som den negative holdningen til Tyskland. Det førte til at vi ved utbruddet av andre verdenskrig hadde langt mer britiskvennlige og tilsvarende antityske sympatier enn da første verdenskrig startet.

Krigsprofitørene

Etter krigens slutt var det oppstått en stor gruppe millionærer her i landet. I Oslo var det før krigen bare noen få med millionformuer, men ved slutten av krigen var tallet steget til over femti. Hvordan hadde det blitt slik?

Nøkkelen ligger i yrket disse millionærene hadde, de var nemlig alle skipsredere. Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte, og med krigen forsvant konkurransen fra den britiske og tyske handelsflåten. Den norske handelsflåten ble den største aktøren for forsyning av varer på havene og kunne nærmest diktere sine egne priser. Det var stor knapphet på skip, og profitten steg til himmels når fraktratene eksploderte.

Danmark klarte, som Norge, å holde seg nøytralt gjennom hele krigen. Landet eksporterte varer til begge krigførende parter, men mistet mange skip og sjøfolk på grunn av ubåter og miner.

Mange danske forretningsfolk skaffet seg stor rikdom under krigen som følge av de gode tidene for handel. Disse ble på folkemunne kalt gulasjbaroner. Det siste krigsåret ble det imidlertid varemangel, og danskene så seg nødt til å innføre rasjonering. Dette førte til sosial uro.

En del av Danmark hadde kommet under tysk herredømme i den dansk-tyske krig i 1864, og over 30 000 soldater av dansk avstamning ble innkalt til den tyske hæren. 5000 av disse nordslesvigerne ble drept i løpet av krigen. Ved fredsslutningen i Versailles fikk Danmark tilbakeført de landområdene som i 1864 var blitt avstått til Tyskland.

Sverige erklærte seg nøytralt ved utbruddet av første verdenskrig. Den konservative statsministeren Hjalmar Hammarskjöld førte en tyskvennlig nøytralitetspolitikk, noe som førte til hans avgang i 1917. Politikken hadde nemlig ført til stor misnøye i Storbritannia og gikk utover forsyningssituasjonen til landet.

Etter Finlands selvstendighet i 1917 og borgerkrigen mellom de hvite og de røde tok Sverige parti for de hvite. Men Sverige ga ikke den våpenhjelpen de ble bedt om. Etter krigens slutt ble landet preget av stor arbeidsledighet og mye sosial uro. Men i den nære etterkrigstiden så også flere store sosiale reformer dagens lys.

Finland var i 1914 en del av det russiske imperiet, men finner ble ikke innkalt til den russiske hæren. Over 100 000 russiske tropper ble i 1917 sendt inn i Finland for å hindre en eventuell tysk invasjon mot Russland gjennom landet.

I kjølvannet av den russiske revolusjonen erklærte Finland seg selvstendig i desember 1917. En blodig borgerkrig mellom de hvite og de røde fulgte. De hvite seiret, men borgerkrigen førte til mye vondt blod som det tok lang tid å kvitte seg med.