Verdenskrig og radikalisering

Da verdenskrigen brøt ut i Europa i 1914, erklærte Norge seg nøytral. Som følge av at partene i krigen nøt godt av norsk handelsvirksomhet og eksportvarer, ble norsk utenrikspolitikk en balansekunst mellom de krigførende partene. Mot slutten av krigen ble Norge utsatt for massivt britisk press om å stoppe eksport av fisk og andre varer til Tyskland. Sammen med tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig i fra 1917, som rammet norske skip, ble det riktigere å si at Norge ble «nøytral alliert» og knyttet en fastere forbindelse med Storbritannia.

For aksjespekulantene var krigens første halvdel svært gunstig økonomisk. Ved å forsyne partene med varer og skipsleveranser tjente flere shippingselskaper store summer. Likevel reiste dette også etiske dilemmaer. Hva var en norsk sjømanns liv (2000 døde) verdt mot de enorme fortjenestene som krigen og nøytralitetspolitikken skapte?

Mot slutten av krigen ble varemangel og inflasjon konsekvensen av den produksjonsnedgangen krigen skapte. Prisene steg, og de sosiale motsetningene mellom kapitalister og arbeiderklassen ble skjerpet som følge av dyrtida. De rike levde i luksus, mens arbeidere, embetsmenn og offentlige tjenestemenn ble hengende etter.

Staten tok derfor en større rolle for å bøte på de største problemene. De innførte et prisdirektorat, tok i bruk rasjonering av visse varer og opprettet et statlig kornmonopol. Første verdenskrig ble derfor et brudd med den økonomiske liberalismen, og folk ble mer positivt innstilt til statlige inngrep i økonomien.

I årene før og under første verdenskrig oppstod det en politisk strid om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn. En ledende opposisjonell talsmann for Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl. Fagopposisjonen kritiserte Arbeiderpartiets tro på at Stortinget skulle være arena for politiske endringer, og agiterte i sterke ordelag for å nedkjempe borgerskapets makt over produksjonsmidlene og la fabrikkene bli underlagt arbeiderklassens kontroll.

Fagopposisjonen fra 1911 styrket sin stilling som følge av verdenskrigen og frontet en mer radikal linje innenfor Arbeiderpartiet.

Virkningen av statens rolle, og de store økonomiske forskjellene verdenskrigen skapte, skjerpet frontene i arbeiderklassen etter første verdenskrig. Krigens grusomheter og den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte til politiske endringer i arbeiderbevegelsen. Historiker Øystein Sørensen sier det slik:

At landsmøtet (1920) i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på "de revolusjonære krefter"og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.

Arbeiderpartiet var til forskjell fra de etablerte partiene i større grad et kulturfelleskap, der partilagene og fagforeningene skapte et miljø med felles verdier, sosiale fellesskap og kulturelle særdrag. Om arbeiderbevegelsens historie fram mot første verdenskrig var preget av konsolidering innad, ble en ny konfrontasjonslinje mot det borgerlige samfunnet etablert i kjølvannet av krigen.

Med Martin Tranmæl og Kyrre Grepp i ledelsen, vedtok et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøtet i 1920 at partiet meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).

Det "sosialdemokratiske" mindretallet var kritisk til revolusjon som virkemiddel og den sterke tilknytningen til "Den kommunistiske internasjonale", spesielt etter at Lenins Moskvateser var vedtatt i 1920. Som en konsekvens stiftet partiets mindretall partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 for å arbeide for sosialismen bygd på folkestyre.

Verdenskrigens virkninger og den russiske revolusjonen spilte en betydelig rolle i radikaliseringen av arbeiderbevegelsen etter krigen. Likevel fantes det mer moderate krefter i Arbeiderpartiet med et mer demokratisk sinnelag. I 1920-årene ble derfor arbeiderbevegelsen splittet i synet på veien mot et sosialistisk samfunn.

I tillegg innførte Venstre i regjering en ny valgordning i 1919. Vi fikk et flerpartisystem mer i tråd med de endrede sosiale strukturene. Slik sett ble det norske valgsystemet mer demokratisk, og tilliten til det parlamentariske systemet styrket. 8 timers arbeidsdag ble innført, og med Gunnar Knudsen som statsminister i perioden 1912–20, ble staten mer aktiv i arbeid og næringsliv.

Til tross for Moskvatesene endte ikke 1. verdenskrig i en verdensrevolusjon. Selv om den norske arbeiderbevegelsen var splittet, syntes ikke «den norske kommunistiske revolusjon» å være innenfor rekkevidde, til tross for kommunistisk agitasjon og retorikk.

Det norske Arbeiderparti (1934). Det norske Arbeiderpartis Landsmøter 1912–1933. Beslutninger og resolusjoner. Det norske Arbeiderpartis Forlag. https://www.arbark.no/eldok/DNA1912_2.pdf

Sørensen, Ø. (2014, 7. februar). Arbeiderpartiets revolusjonære parentes. VG. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/VEpAd/arbeiderpartiets-revolusjonaere-parentes