Svartedauden i Norge
Fra Bergen skal smitten ha spredt seg som en farsott over hele landet. Men disse gamle kildene hadde kun oversikt over kysten på Vestlandet og nordover.
Nyere kilder argumenterer derimot for at svartedauden ankom Oslo havn allerede i 1348, og at den spredte seg til deler av Østlandet derfra fram til vinteren samme år. Men så ser det ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349.
I løpet av noen måneder hadde svartedauden utslettet rundt 60 prosent av Norges befolkning. Det siste kjente offeret for pesten var biskopen i Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
Svartedauden er en gnagersykdom som spres via lopper. Når loppa når rottene, er veien til menneskene kort. Man tror at det var den svarte rotta (Rattus rattus) som spredte smitten i 1340–1350-årene. Smittede rotter gikk om bord på skipene som lå i havn, og slik spredte pesten seg til rotter i nye havnebyer. Når rottebestanden døde ut av pesten, hoppet loppene videre over på menneskene.
Svartedauden eksisterer fortsatt den dag i dag og arter seg i to former: byllepest og lungepest. Den er fortsatt en farlig sykdom, men når du legen i tide, vil du med dagens legemidler ha en svært god sjanse for å overleve. I dag er dødeligheten for byllepest 0–5 prosent og for lungepest 5–10 prosent.
Legene i middelalderen hadde derimot ikke antibiotika å tilby sine pasienter. Av dem som fikk byllepesten, overlevde ca. 20 prosent, mens lungepesten tok alle.
I de tettbygde middelalderbyene var forholdene optimale for en pandemi som svartedauden. Folks personlige hygiene var ikke like god som i dag. Lopper og lus var en del av hverdagen. Rottene var heller ikke et ukjent syn i folks hjem. Når rottebestandene døde ut, var det derfor en enkel sak for loppene å hoppe videre på menneskene og spre smitten der.
På landet var det derimot ikke like trangt og skittent, og dessuten likte den svarte rotta det norske innlandsklimaet dårlig. Den foretrakk havnebyene. Likevel spredte smitten seg fra gård til gård og bygd til bygd. Her hadde folks sedvaner mye å si.
Når noen ble syke, var det normal høflighet å besøke den syke
og familien. Når denne personen senere døde, møtte man på nytt opp til likvaken (man våket over den døde natt og dag) og selve begravelsen. Ettersom klær var en luksusvare, var det også vanlig å arve klær og lintøy (blant annet sengetøy) etter den døde. Slik spredte loppene seg til nye ofre.
Legene på denne tida hadde ingen begreper om bakterier og smitte på samme måte som vi har i dag. Datidas legevitenskap baserte seg på greske teorier om at sykdom skyldes uren luft. De anbefalte derfor folk å dekke til munn og nese. Denne tankegangen fungerer greit ved sykdommer som spres ved dråpesmitte, men ikke mot en sykdom som spres ved hjelp av loppebitt.
På folkemunne ble smitten forklart med at det var en kvinneskikkelse, «Pesta», som spredte sykdommen. Hun var utstyrt med to typiske redskaper for tida, en kost og en rive. Der hun kostet for døren, overlevde ingen på gården. Brukte hun derimot riva, ville noen få unnslippe døden.
Pesta gjorde ikke forskjell på folk. Alle, uansett stand i
samfunnet, ble rammet. Spesielt var prestene utsatt. Gjennom sitt virke som sjelesørgere kom de i kontakt med mange pestofre.
Relatert innhold
For bonden betydde tiden etter Svartedauden en økonomisk lettelse. For de øvrige stendene ble det ikke fullt så lystig.