Utvikling av profileringsdesign

Et offentlig rom er et sted som ikke ekskluderer noen, og som er åpent for alle som måtte ønske det. Et boligområde, et tettsted, et byområde, ei kirke, et kommunehus og en skole er eksempler på steder som er definert som et offentlig rom.

Å reklamere for tjenester og produkter i det offentlige rom har blitt gjort i flere tusen år, men her tar vi utgangspunkt i 1900-tallet og fram til i dag.

Første del av 1900-tallet

På begynnelsen av 1900-tallet var bygninger, søyler og kjøretøy eksponeringsområder. Butikker brukte veggskilt og vindusutstillinger for å invitere kunder inn.

Framveksten av reklame i det offentlige rom var naturlig nok størst i byene. Store veggflater på bygninger kunne brukes til å eksponere produkter i stort format. Flere grå veggflater ble til veggmalerier i strålende farger. Å lage disse flotte veggmaleriene var en tidkrevende prosess. En mester videreførte kunnskap og lærte bort disse ferdighetene til lærlingene sine.

I takt med elektrifiseringen og utviklingen av lyspærer dukket også lysreklamen opp. I Oslo vakte det stor oppstandelse da Freia-uret fikk lys i de 800 glødepærene i 1909. Sammen med utviklingen av mer effektive lyspærer, og spesielt neonlysrør som kunne formes, dukket det også opp flotte og kreative lysskilt i byene.

I 1934 fikk Nationaltheatret en stor lyssatt reklame for sigarettmerket Medina på bygningens kuppel. Dette medførte debatt, men teatersjef Wiers-Jensen mente at den lyssatte sigarettreklamen ga mer liv til bygningen – og selvfølgelig penger i en slunken teaterkasse.

Fra manuelt arbeid til bruk av datamaskiner

På 60–70-tallet gikk utviklingen sin gang med håndmalte skilt, bannere, dekorerte veggflater og utstillinger i butikkvinduer. Stadig nye varianter av neonlys og lysskiltkasser med lysstoffrør inni og dekor utenpå ble vanlig. Mye av arbeidet var manuelt og tok tid å produsere.

Nye materialer ble utviklet, og folie skulle etter hvert erstatte de mange håndmalte skiltene. Selvklebende folie var en tynn farget plastikkfilm med lim på baksiden.

På 60-tallet ble det mulig å kjøpe løse bokstaver i folie fra utlandet. Bokstavene ble stanset ut av en stansemaskin. Denne teknikken kan sammenlignes med å trykke ut pepperkaker med former. Ei skarp form (stanse) presses ned i folien.

De aller første bokstavene ble kun levert i svart eller hvit folie, deretter kom gull og sølv, og senere et utvalg i farger. For å produsere en logo i folie ved hjelp av stanseteknikk må du ha en stanse til alle fargene i logoen. I tillegg må du ha stanser i ulike størrelser.

Å produsere logoer på denne måten er kostbart, så det ble stort sett bare gjort når de skulle lage mange. Når de skulle produsere en eller noen få logoer, skar de gjerne for hånd.

Dyktige dekoratører og skiltmalere kunne skjære ut kompleks dekor for hånd. De kunne overføre en tegning ved hjelp av kalkerpapir eller ved at de risset små hull langs ei linje og slo med en krittpose som satte spor. Deretter brukte de skalpell eller en liten tapetkniv og skar med stø hånd i folien etter kalkstrekene eller krittpunktene.

Holdbarheten på de første foliene var nok så som så, men det gikk raskere enn å male. Det var også langt enklere å fjerne dekoren fra for eksempel en bil. Med håndmalt dekor på bilen var en nødt til å slipe ned og lakkere området der dekoren hadde sittet, mens med selvklebende folie var det bare å dra den av.

Mot slutten av 80-tallet kom datamaskinen inn i reklameatelierene, og produksjonen ble etter hvert enklere og raskere.

1990-tallet

Den digitale tidsalderen hadde så vidt kommet i gang for skilt- og dekorbransjen på 90-tallet. De digitale maskinene endret bransjen totalt. Tidligere gikk kunnskapen og ferdighetene i arv, men med de nye digitale verktøyene og de store printerne krevdes det ikke lenger noe videre med kunnskap og ferdigheter for å lage skilt og bannere i stort format.

En kombinasjon av lite kunnskap, stor etterspørsel og enkel og rimelig produksjon gjorde at det i løpet av få år flommet over av store reklameskilt, lyskasser og plateskilt. Langs motorveier kom det store oppsiktsvekkende skilt med reklame som tok oppmerksomhet fra morgentrøtte pendlere på vei inn til byen. På fortau risikerte folk å snuble i snurrende stålskilt og vaiende reklamebukker, og på butikkfasader ble det ofte montert overdimensjonerte skilt med kraftige lyskastere. Det ble nødvendig å regulere skilt og dekor i det offentlige rom.