1900–1915: Pionertid og melodrama

Brødrene Lumière hadde sin første offentlige kinoforestilling 28. desember 1895, og allerede våren 1896 ble det vist film i Christiania. Lumières tyske konkurrent, brødrene Max og Emil Skladanowsky, presenterte 6. april 1896 sitt sammensatte program med levende bilder av dokumentarisk og komisk karakter som en del av et varietéprogram. Dette var den første offentlige norske kinoforestilling i Norge. Den første faste kinoen ble etablert i 1904 i Stortingsgata 12 i Oslo av AB Svenska Biographteatern, med pioneren Hugo Hermansen som drivende kraft. Deretter skjøt kinovirksomheten fart over hele landet, først i ombygde forretningslokaler, deretter i egne kinobygg som antok mer og mer prestisjefylte former. Eierne var ofte utenlandske forretningsfolk. Norge fikk også flere omreisende kinematografer.

Kinodrift ble raskt god butikk, men fikk motbør på det moralske plan. Også i kunstnerkretser ble film mindre godt ansett. Det nye mediet var i alle fall ikke kunst, knapt nok kultur og dets kommersielle side var godt synlig. Dette gjorde at film og kino ble underlagt både statlig sensur som kommunal konsesjon for visning, hjemlet i kinoloven av 1913.

Norske kommuner kunne da selv overta kinodriften og fortjenesten. Dette kom godt med for å løse andre kulturelle oppgaver i by og bygd. Filmproduksjonsmiljøet ble lidende under dette systemet, ettersom en vesentlig del av inntekten ble beholdt av kommunene og ikke lenger ble tilbakeført til filmproduksjon. Det tidlige filmproduksjonsmiljøet, fra 1896 til 1919, ble i mindre grad i stand til å utvikle film- og kinoområdet i Norge enn bransjene i vår naboland. Enkelte hevder også at det var et fravær av entreprenørskap innen bransjen i Norge. Det foregikk også en viss eksport av filmtalenter til Danmark, Sverige og Tyskland i denne tiden.

Den første norske spillefilmen, en kort melodramatisk fortelling med tittelen Fiskerlivets farer – eller et drama paa havet, hadde premiere i 1907 eller 1908. Originalen er dessverre gått tapt, og premiereopplysningene er mangelfulle og usikre. Filmen ble rekonstruert i 1954 etter initiativ av Oslos kinodirektør Kristoffer Aamot. Norsk films egentlige startår var 1911, da det ble presentert hele fire dramatiske filmer med beskrivende og fengende titler: Fattigdommens forbandelse, Bondefangeri i Vaterland, Dæmonen og Under forvandlingens lov eller Jo tykkere jo bedre. Problemet i norsk film på denne tiden var at teaterverdenen, dvs. skuespillere, forfattere og regissører ikke ble trukket tilstrekkelig inn i filmproduksjon, slik tilfellet var i Frankrike, Sverige og til dels i Danmark. Enkle føljetongsujetter lå til grunn for manuskriptene, fjernt fra den norske skjønnlitteraturen eller de store dramatiske verkene. Men dette skulle raskt endre seg.