Kastesystemet: jati og sosial mobilitet

Kastesystemet får ikke ikke bare konsekvenser for hinduene, men favner faktisk et mye bredere spekter av Indias befolkning. Dette ble også antropologer (og sosiologer) etter hvert klar over. Mange så også at systemet faktisk var mer avansert enn hva man først antok. Noen har sågar argumentert for at de fem hovedkategoriene rett og slett ikke har så stor praktisk betydning for hverdagslivet til den vanlige mannen i gata. Antropologen Srinivas sa at den egentlige enheten i kastesystemet ikke er hovedkategoriene, men heller noe som kalles for jati. Slik han oppfattet det, var det jatiene som styrte hverdagslivet til den enkelte inder.

Det har vist seg at i tillegg til å være en del av de fem hovedgruppene, er Indias befolkning også medlemmer av såkalte jati. Dette er grupper som favner spesifikke yrker, oppholder seg på spesielle steder eller inneholder visse folkegrupper. Det finnes utallige jatigrupper, og hver gruppe har sin bestemte plass i kastesystemets hierarki. Sistnevnte får selvfølgelig konsekvenser for hvilke muligheter du har i samfunnet.

Hver jati har sine egne regler og levesett. Reglene kan legge begrensninger på hvilke jobber du kan få og hvem du kan omgås. Tradisjonelt sett kunne medlemmene bare gifte seg innenfor sin egen jati. Bare her ser vi at nettverket blir betraktelig innskrenket. Det var heller ikke sikkert at grupper høyere oppe i kastesystemet ville samarbeide med deg, spesielt ikke hvis du var plassert langt nede på rangstigen.

De kasteløse, som på mange måter har havnet på utsiden av kastesystemet, tilhører derimot en jati. Dette dreier seg om jatier langt nede på kastesystemets rangstige. I likhet med andre som befinner seg i ufordelaktige posisjoner, kjemper også de lave jatiene for å forbedre sin egen posisjon. De har blant annet forsøkt å etterligne de høyere kastenes levesett og ritualer, i håp om at det vil føre dem oppover i systemet.

Antropologer ble raskt interesserte i hvordan kastesystemets mindre privilegerte kjempet for å bedre sin egen status, og deler av den antropologiske forskningen har fokusert på nettopp dette. Hvordan klarer mennesker som er “fanget” i et så strengt system å jobbe seg oppover i hierarkiet? Hva tror du?

Vi forstår at mindre privilegerte mennesker gjerne vil forbedre sin posisjon i samfunnet. I kastesystemet kan en slik oppgave virke formidabel. Er du født inn i en kategori, så forblir du i den kategorien. På tross av dette, er det likevel mange som forsøker å bedre sin sosiale status.

Det kan foregå på tre måter. Personene kan for det første forsøke å bytte kastemedlemskap. Dette er en vanskelig oppgave, spesielt siden du i prinsippet er fastbunde til den kasten du er født inn i. Andre muligheter er å forbedre posisjonen til sin egen kaste, eller rett og slett hoppe ut av kastesystemet og leve et liv utenfor. I eksempelet nedenfor skal vi se nærmere på det andre alternativet, nemlig kasteklatring.

Det finnes mange eksempler på kaster som har forsøkt seg på kasteklatring. Her skal vi se på spritbrennerkastens vei mot en høyere status.

I Bisipara var spritbrennerne lenge en mindre privilegert gruppe. De hadde ikke penger, og ikke en fordelaktig sosial status. De ble rett og slett sett på som rituelt urene. Dette ønsket de å gjøre noe med. Gjennom systematisk arbeid hadde de over tid klart å bedre sin økonomiske stilling. Mer penger gjorde selvfølgelig hverdagen litt lettere, men det betydde ikke at kasten fikk noe bedre omdømme av den grunn. Som vi var inne på i en annen tekst om kastesystemet, behøver ikke rikdom ha noe å si for kastens anseelse. Du kan være rik og rituelt uren, like mye som du kan være fattig og rituelt ren - og nettopp dette ønsket lederne for spritbrennerkasten å gjøre noe med. Planen var å gjøre den økonomiske kapitalen om til rituell renhet. Det var et prosjekt som ikke kunne gjennomføres i en håndvending.

Først måtte de endre på hvordan de opptrådte i hverdagen. De gikk blant annet bort fra sine egne religiøse ritualer og utførte heller ritualer i følge brahminske regler (som er den høyeste kasten). Deretter endret de de kleskoder, og de ble vegetarianere. Alt for å fremstå som en høyere kaste. Vi skjønner at dette ikke er en enkel oppgave. Du kan tenke deg selv: Hvor lett er å endre på den livsstilen du er vant til? Hvordan tror du det ville vært å gå fra en smarttelefon til en gammel og analog Nokia? Når du har blitt vant til alt det en smarttelefon har å by på, ville det neppe være easy peasy – som det heter.

Når en jati endrer på måten de lever på, med det formål å bli ansett som rituelt ren, kalles det for sanskritisering.

Sanskritisering var ikke nok for å få resten av befolkningen til å anse dem som en høyere kaste. For at det i det hele tatt skulle skje, måtte spritbrennerne klare å etablere et slags klientforhold til brahminene – altså at brahminene utførte tjenester for dem, og motsatt. Det kan i utgangspunktet virke som en urealistisk drøm. Hvorfor i alle dager skulle en høy kaste hjelpe noen som var så langt nede på rangstigen? Oppgaven virket umulig, men hvis spritbrennerne klarte det, ville de bli sett på som en høyere kaste (og rituelt renere).

Å skape en slik relasjon til brahminene var en langtekkelig jobb. De kunne ikke uten videre gå fra bunn til topp, på samme måte som et fotballag ikke kan rykke direkte fra fjerde til første divisjon. De må gjennom de andre divisjonene først, og det samme gjaldt spritbrennerne. For å etablere en relasjon til brahminene, måtte de først gjennom alle nivåene mellom dem og toppen. De måtte med andre ord etablere et klientforhold til barbereren, søppelmannen og hele veien opp til brahminene. Hvis de på en eller annen måte klarte å hoppe over alle nivåene imellom, ville ikke brahminene godta dem. Hvorfor skulle de det, når ingen andre gjorde det? Spritbrennerne ble sett på som rituelt urene, og da ville brahminene miste ansikt og anseelse. Men hvis alle de andre gruppene hadde et klientforhold til dem, da ville det hele selvfølgelig virke mer stuerent. Da hadde brahminene ingenting å tape - og det var dét som var spritbrennernes mål.

På tross av noe innledende motstand, klarte spritbrennerkasten i Bisipara å skaffe seg relasjoner til de andre gruppene. Litt etter litt økte respekten deres. De andre gruppene måtte ta en vurdering. Skulle de risikere noe av renommeet sitt, eller ville de økonomiske fordelene ved samarbeidet veie opp for den tapte anseelsen? De fleste valgte pengene, og det hele endte med at spritbrennerne etter hvert ble ansett som en høyere og rituelt ren kaste.

Denne formen for kasteklatring er møysommelig og komplisert.Likevel viser det at sosial mobilitet innenfor kastesystemet er mulig. På tross av at det ved første øyekast blir avfeid som en umulighet.

Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.