Feltarbeidet: deltakende observasjon
Sosialantropologien deler mange av metodene sine med de andre samfunnsvitenskapene, men skiller seg ut gjennom vektleggingen av feltarbeidet. For sosialantropologen er dette den viktigste kilden til kunnskap. Feltarbeidets lengde kan variere, og det finnes mange måter å utføre det på. Det er avhengig av ulike sosialantropologiske retninger og individuelle forskjeller antropologer imellom. Likevel eksisterer det en bred enighet om at antropologer bør leve sammen med forskningsobjektene i det samfunnet de bor i.
Et av målene er med andre ord å bli en naturlig del av lokalmiljøet. På den måten vil antropologer lettere få tilgang på den informasjonen de er ute etter. Det finnes selvfølgelig en rekke metoder forskere bruker for å innhente den kunnskapen de ønsker, og mange antropologer anvender både formelle og uformelle teknikker under feltarbeidet. Deltakende observasjon blir ofte brukt som et begrep for de uformelle metodene antropologen tar i bruk under forskningen.
Deltakende observasjon betyr at man både deltar i og observerer det spesifikke samfunnet man forsker på. Man ønsker med andre ord å plassere seg både på innsiden og utsiden av det man undersøker. Et av sosialantropologiens slagord er: "Do as the natives do" ("Gjør som de innfødte gjør"). Dette gjør antropologen for å forstå samfunnet fra de lokales perspektiv.
Gjennom denne metoden ønsker antropologen å være til stede uten at det påvirker forskningsobjektenes naturlige atferd i dagliglivet. På den måten forsøker man å forsikre seg om at den informasjonen man sitter igjen med, er så korrekt som overhodet mulig.
Fredrik Barths feltarbeid hos Basseri-nomadene i Fars i Sør-Iran kan fungere som et eksempel. Som et ledd i forskningen vandret han i 1958 sammen med nomadene over store avstander. Han både deltok i og observerte de sosiale aktivitetene nomadene foretok seg for å få et så absolutt riktig bilde av samfunnet og kulturen deres som han kunne.
Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan feltarbeidet skal utøves, og i hvor stor grad forskere skal delta i det samfunnet de forsker på. Alt er avhengig av antropologen og det aktuelle miljøet han eller hun studerer. De fleste antropologer er nok enige i at det kan være en krevende metode. For mange har feltarbeidet fortonet seg som spennende, irriterende, farlig, utmattende og kjedelig. I et fremmed samfunn vil man ikke alltid beherske de kulturelle og sosiale reglene, i hvert fall ikke til å begynne med. Da er det lett å føle seg klossete og bortkommen.
I tillegg er det ikke sikkert man liker de man studerer. Bronislaw Malinowski, grunnleggeren av moderne sosialantropologisk metode, oppholdt seg blant befolkningen på Trobianderøyene utenfor Ny-Guinea mellom 1915 og 1918. To tiår etter hans død ble Malinowskis private dagboknotater publisert. Der kom det frem at han hadde et negativt perspektiv på trobianderne. Ifølge notatene anså han dem nærmest som villmenn og lot seg irritere over måten de levde på. På tross av dette klarte han å samle inn den informasjonen han var ute etter. Dette viser at det absolutt er mulig å gjennomføre et feltarbeid under vanskelige forhold, så lenge man ikke skader eller lar følelsene sine påvirke vertskapet.
På grunn av de mange utfordringene man kan bli stilt overfor, har flere beskrevet feltarbeidet som en periode hvor man blir som et barn igjen. Man må nok en gang må lære seg de nødvendige egenskapene man behøver for å forstå og for å klare seg i samfunnet. Det spesielle med denne prosessen, er at det er antropologen selv som er forskningsredskapet. Han eller hun må delta for å lære.
Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.
Barth, F. (2008). Vi mennesker – fra en antropologs reiser. Pax.