Tradisjonell internasjonal arbeidsdeling
Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, skiller vi gjerne mellom «tradisjonell internasjonal arbeidsdeling» og «den nye internasjonale arbeidsdelingen». Den tradisjonelle internasjonale arbeidsdelingen har røtter tilbake til kolonitiden, og de maktstrukturene som ble etablert på denne tiden har lagt store føringer for samfunnsutviklingen både i nord og sør i ettertid.
Da utviklingen av europeisk skipsfart og bedre navigasjonssystem skjøt fart på 1500-tallet, øket også kontakten mellom kontinentene. De første som reiste fra Europa til den nye verden var oppdagelsesreisende og handelsmenn. Disse hadde med seg eksotiske varer tilbake til hjemlandet og den rike adelen der, noe som ga meirsmak. Over de neste århundrene ble europeiske bosetninger og handelssentrum etablert i både Sør- og Mellom-Amerika, Sørøst-Asia og etter hvert også i Afrika.
Parallelt med dette vokste industrisamfunnet frem i Europa. Den industrielle revolusjonen startet i England rundt midten av 1700-tallet, og med den fikk kapitalismen bedre fotfeste i samfunnet. Befolkningstallet økte, og mer effektive produksjonsmetoder ble nødvendig for å dekke behovene til stadig flere mennesker. Nye maskiner og ny teknologi gjorde det mulig med produksjon i stor skala, og overskudd fra produksjonen kunne brukes til å skaffe enda fleire produksjonsmidler og råvarer. Med økt produksjonsvolum ble det også behov for flere råvarer. Tiden mellom 1870 og 1914 blir omtalat som kolonialismen sin tidsalder. Mektige land i Europa konkurrerte nå om makt seg imellom, og koloniene ble sett på som viktige for å forsyne kolonimakten med nødvendige ressurser.
Kolonimaktenes økonomiske vekst
Med tilgang til flere ressurser kunne kolonimaktene fortsette den økonomiske veksten sin. Det ble da viktig å kontrollere forsyningslinjene. Land som Storbritannia, Frankrike og Italia gikk derfor inn for å sikre seg politisk og økonomisk kontroll over landområder, og for å erklære dem for «sitt» område. Ved bruk av både voldelige og ikke-voldelige metoder tok ulike europeiske land kontroll over andre landområder, og de råvarene som eksisterte i de kontrollerte områdene ble stort sett brukt til kolonimakten sin fordel.
Det var nå kolonimaktene som bestemte hvilke råvarer som skulle produseres hvor, basert på behov og muligheter i Europa. På denne måten økte kolonimaktene sitt overskudd, mens de kolonialiserte landene mer eller mindre mistet muligheten til vekst. Denne epoken i historien dannet grunnlaget for det internasjonale handelsmønsteret og arbeidsdelingen som i etterkant har blitt kalt nord/sør-problematikken. Her stod såkalte utviklingsland, eller u-land, for utvinning av råmateriale som kaffe, te, bomull og mineraler. Rent geografisk var dette stort sett land sør for ekvator, tidligere koloniområder med tropisk klima og gode vekstvilkår for ulike typer råvarer. Landene nord for ekvator, de tidligere kolonieierne, var de som hadde tilgang på teknologien og produksjonsmidlene. Et annet navn for disse landene er industrilandene eller i-landene. Deres rolle på det internasjonale arbeidsmarkedet bestod av videreforedling og ferdigstilling av endelige produkter.