Den nye internasjonale arbeidsdelingen – globalisering, sentrum og periferi

Økonomisk vekst i flere verdensdeler

Europa er nå ikke lenger alene om å være sentrum for produksjon og videreforedling, men deler denne posisjonen med andre ikke-vestlige land. I Asia gjelder dette kanskje særlig Kina og India, som har blitt store innen blant annet teknologiproduksjon. I Latin-Amerika er Brasil og Mexico store industrinasjoner. Slike land omtales i dag som NIL- eller NIC-land (Nylig industrialiserte land / Newly Industrialized Countries). Dette er land hvor det har vært stor økonomisk vekst de senere årene, og hvor det i stadig større grad satses på industri og avansert teknologi fremfor jordbruk. Den økonomiske veksten gjør at landene er attraktive for bedrifter å investere i, og har også ført til en økning i velferd og levestandard blant befolkningen. Landene regnes som moderne. De fleste av NIC- landene befinner seg i Øst-Asia og Sør-Amerika.

Økonomisk sårbare land

Fremdeles er det slik at de fleste av de fattigste landene i verden ligger i Afrika. En annen betegnelse på disse landene er MUL eller LDC-land (minst utviklede land/ least developed countries). Her er det fremdeles jordbruk og råvareproduksjon som er den dominerende sektoren. Disse landene er gjerne økonomisk sårbare. Dette kan være fordi det er politisk uro eller krig i landet, eller fordi landet er økonomisk avhengig av et fåtall råvarer – noe som gjør inntektene uforutsigbare både grunnet klima og prisendringer på markedet.

iPhone – made in?

Apples produksjon av iPhone er et godt eksempel som synliggjør den nye arbeidsdelingen i verden. På nettsida SupplyChain247 finner du en oversikt over de mange underleverandørene som lager eller setter sammen de forskjellige delene i en iPhone (2025). Over 50 land fra helt ulike deler av verden er involvert i Apples produksjon – gjennom alt fra design til produksjon av små mikrodeler og montering av selve telefonen. Her ser vi tydelig at mesteparten av produksjonen foregår i Asia. Er det da riktig å si at iPhone er et amerikansk produkt?

Sentrum og periferi

I en gradvis prosess har økt handel på tvers av landegrenser, migrasjon av mennesker og rask teknologisk utvikling ført til at stadig flere land har bedret de økonomiske vilkårene sine og tatt del i det internasjonale markedet. Det har igjen ført til en økende internasjonal arbeidsdeling der ulike land har ulike roller, og hvor produksjonsfasiliteter er spredt rundt hele kloden.

Men hvorfor er det slik at noen land i verden er en del av dette internasjonale systemet, mens andre land fremdeles står utenfor? Den amerikanske økonomen Paul Robin Krugman fikk Nobels minnepris i økonomi i 2008 for arbeidet sitt innen moderne internasjonal handelsteori. Krugman mente at teorien om den komparative fordel ikke var tilstrekkelig til å forklare moderne handelsmønster. For eksempel gav teorien ingen forklaring på at enkelte land fortsatte å produsere varer som de ikke hadde en komparativ fordel med å produsere, eller at man så at land i stor grad handlet med andre land som produserte de samme produktene som de selv gjorde.

Et eksempel her er Portugal, som utgjør det største markedet for norsk hvitfisk. Dette på tross av at Portugal selv er en fiskenasjon. Krugman vendte blikket mot forbrukerne og mente at forklaringen for det første lå i at forbrukere foretrekker å kunne velge mellom merker og ulike varianter av produkter. For det andre mente han at så lenge et land kan produsere store mengder av en vare, vil dette til slutt gjøre det mulig å produsere varen så rimelig, at landet kan konkurrere med andre land som i utgangspunktet hadde den komparative fordelen.

Ut fra disse forutsetningene formulerte Krugman en teori basert på forholdet mellom sentrum og periferi: Dersom produksjon sentreres i ett geografisk område, vil dette tiltrekke seg mennesker (arbeidskraft), som igjen tiltrekker seg flere produksjonsfabrikker, og det ender i en selvforsterkende sirkel. Ifølge en slik tankegang vil de eksisterende markedene i verden fortsette å vokse, mens det vil være svært vanskelig for land som er utenfor å komme seg inn. Denne tankegangen kan også delvis forklare hvorfor eksempelvis en stor del av klesproduksjonen i verden er sentrert i Asia, og at omtrent 70 prosent av kakaoproduksjonen i verden kommer fra vestlige deler av Afrika. Kakaobønner vokser også i både Sør-Amerika og i Asia. Likevel er nabolandene Elfenbenskysten og Ghana de to største produsentene av kakao i verden, etterfulgt av Nigeria og Kamerun på 4. og 5. plass – to land som også ligger i samme geografiske område.