Redaksjonelle medier som maktaktører

I norske medieredaksjoner skjer det daglig en prioritering av stoff. Vi sier at mediene har en portvaktfunksjon. De siler ut hvilke hendelser som blir til nyhetssaker, bestemmer hvordan sakene skal presenteres, og hvilke stemmer som skal slippe til.

Mediene har dermed makt til å bestemme hva og hvem som slipper til i offentligheten. Mange saker og kilder blir prioritert bort og får dermed ikke offentlighetens oppmerksomhet. Prioriteringene er med på å forme vår oppfatning av det samfunnet vi lever i og den verdenen vi er en del av.

Den svenske professoren Hans Rosling er kritisk til at mediene kun fokuserer på konflikter og elendighet og unnlater å fortelle om alt det positive som skjer rundt om i verden.

Se YouTube-klippet: Don't use news media to understand the world

Mediene setter dagsorden

Når mediene lager nyhetsoppslag om for eksempel utbygging av vindkraft eller lokalisering av sykehus, blir det raskt et samtaleemne, både blant politikere og folk flest. Pressen setter på denne måten dagsorden både for den politiske debatten og den offentlige samtalen.

Politiske partier, organisasjoner og bedrifter har de senere årene tatt konsekvensen av medienes dagsordenfunksjon og tilsatt egne medierådgivere som vet hvordan de kan fange medienes oppmerksomhet i saker de selv ønsker å sette på dagsorden.

Når ulike aktører på denne måten tilpasser seg medienes logikk, får vi en medialisering av den offentlige samtalen. Samtalen foregår da på medienes premisser.

De redaksjonelle mediene blir ofte kalt for demokratiets vaktbikkje. Men journalister og redaktører klarer ikke alltid å leve opp til disse idealene, for de utsettes for ulike typer press. Presset kommer både innenfra og utenfra. Journalister er selv en del av maktapparatet. Minst like ofte som de påtar seg referentrollen, er journalistene aktører med egne agendaer.

Martin Eide er professor og medieforsker ved Universitetet i Bergen. Han peker på tre forhold som gjør mediene til maktaktører.

1. Avsløringsidealet

Avsløringsidealet står sterkt i pressen. Journalister jobber for å avsløre maktmisbruk og stille de mektige til ansvar. Slik vil de være et redskap for den lille mann og kvinne. Dette er vel og bra i passelige doser, men det kan gi journalister et ganske oppblåst selvbilde.

Avsløringer gir prestisje. Det blir derfor lett til at småsaker blåses opp og tar altfor mye av oppmerksomheten vår. En statsråd som har rotet med noen kvitteringer eller glemt å oppgi en mindre inntekt, blir hengt ut som en forbryter. Underforstått har man avslørt en uredelighet, og den blir koblet til jobben som politiker. Men kanskje er det ikke slik det henger sammen. Kanskje kan man være en god og redelig politiker, men likevel komme i skade for å gjøre feil privat.

2. Journalistisk logikk

Journalister har stor makt fordi de rår over ”den journalistiske logikk”. Blant annet innebærer den at verden kan forstås gjennom enkeltpersoner og sterke følelser. Mediene gir ofte sakene sine en personvinkling og bruker enkeltpersoner som utgangspunkt når de tar opp ulike tema og problemer. Slik vinkles alt fra sultkatastrofer til endringer i statsbudsjettet. Dette er ikke alltid nok til å kaste skikkelig lys over en sak. Den journalistiske logikken er god til noe, men ikke til alt.

3. Krav til inntjening

De fleste av dagens medier har kommersielle eiere. Her er vi ved en annen utfordring som møter mediene i dag, nemlig kravet til inntjening.

For å få mediedriften til å gå i balanse – og helst med overskudd – må det knipes inn på utgiftene, noe som har ført til nedbemanning i mediene den siste tiden. Samtidig vet vi at god journalistikk koster penger. Gravende journalistikk er spesielt tidkrevende og ”dyr i drift”. Samtidig er denne formen for journalistikk spesielt viktig for samfunnet og demokratiet.

Les mer i OsloMet – Forskningsnyheter: Gravejournalister kan trenge kunstig intelligens fremover (oslomet.no)