Utfordringer for ekom-tjenester
Ekom-loven definerer en ekom-tilbyder som «enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste».
Utviklingen av digitaliseringsteknologi har gjort at både it-, tele- og kringkastingssektorene i dag bygger på samme teknologi. Tradisjonelle tele- og kringkastingstjenester overføres fortsatt over lukkede nett som benytter eget tjenesteutstyr (noder, sentraler, servere). Årsaken er at det har utviklet seg ulike kommunikasjonsprotokoller i tilknytning til framveksten av de enkelte tjenestene.
Gjennom flere tiår har det vært forsøkt utviklet et fellesnett som kan formidle alle typer av elektronisk informasjon. Internettprotokollene (IP) har gjort dette mulig. I dag kan derfor all infrastruktur benyttes som overføringssamband (jordbundne kabelnett eller trådløse satellittsamband). IP-protokollene er basert på overføring av data ved hjelp av pakkesvitsjing. Tradisjonelt har denne metoden blitt benyttet i nett for dataoverføring.
Linjesvitsjing og pakkesvitsjing
Den vanligste måten å transportere telesignaler på, er linjesvitsjing. Det blir da etablert forbindelse mellom sender og mottaker på reserverte kanaler.
Ved pakkesvitsjing overføres informasjonen i pakker som mellomlagres i kortere eller lengre tid for hvert knutepunkt (hver node) som passeres. Datapakkene som hører til en gitt informasjonspakke, får ulik transporttid gjennom nettet.
Fordelen med pakkesvitsjing er at slik transport krever mindre overføringskapasitet. Ulempen ved pakkesvitsjing er at den gir lavere tjenestekvalitet for sanntidstjenester. Dette merker vi ved at informasjonsoverføringen i perioder med høy trafikk på nettet går tregere enn normalt.
Vi kan i dag se at internettprotokollene i økende grad blir tatt i bruk som plattform for tilbud av ulike digitale tjenester. Noen ser derfor for seg at Internett på sikt kan bli den dominerende distribusjonskanalen for teletjenester, kringkasting og andre ekom-tjenester.