Personene i dramaet
Hovedpersonene er de personene vi oppfatter som viktigst i dramaet. Dette er vanligvis også de personene vi identifiserer oss med. Vi lever oss inn i deres kamp mot hindringene og truslene de møter. I noen dramaer finner vi én klar hovedperson, i andre dramaer kan flere personer være like viktige. I Shakespeares Romeo og Julie for eksempel er både Romeo og Julie hovedpersoner. Begge to har samme mål, de ønsker å kunne leve sammen, og de gjør alt de kan for å nå dette målet.
Helt og motstander
Ofte står helten, eller protagonisten, i et klart motsetningsforhold til en annen person i dramaet. Denne motstanderen kan vi også kalle antagonisten. I actionfilmer er antagonisten gjerne en ondsinna, kriminell person, men i de fleste dramaer og filmer er det ikke slik at helten bare er god og motstanderen bare er ond.
Bipersoner
Bipersoner kaller vi de karakterene som har mindre sentrale roller i stykket. De er oftest enkle karakterer som gjennomgår liten eller ingen utvikling og endring. Bipersoner kan for eksempel være støttespillere for hovedpersonen, de kan sette i gang handlinga eller drive den framover. Bipersoner kan også fungere som parallell- og kontrastskikkelser til hovedpersonene eller ha en symbolsk funksjon.
Vi skiller også mellom individer og typer. Individer er sammensatte karakterer med både styrker og svakheter og med en unik personlighet. De er dynamiske, de gjennomgår ei utvikling der de vinner ny innsikt og endrer holdning og atferd.
Andre dramapersoner skildres mer som typer: De karakteriseres gjennom noen få, allmennmenneskelige trekk som de fleste kan kjenne seg igjen i. Hovedpersonene i komedier er gjerne typer.
I enkelte dramaer finner vi også personer som representerer abstrakte begreper, som "døden", "lykken" eller "synden". Slike personifiseringer er enkle, entydige og statiske karakterer. Vi finner personifiseringer blant annet i moralspilla fra middelalderen. Den østerrikske forfatteren Hugo von Hofmannsthal tok utgangspunkt i et slikt moralspill da han skrev dramaet Enhver. Spillet om den rike manns død i 1911. Enhver er en rik mann som tenker mest på seg selv, og som ikke har altfor mye omtanke for dem som lider nød. Men så blir han konfrontert med døden og må tenke gjennom det livet han har levd. I dette stykket opptrer både "Gud", "djevelen", "døden", "troa" og andre abstrakte begreper som personer.
