Mye brukt også i dag
Den vanligste måten å bygge et dramatisk plott på er også den eldste: Allerede for 2300 år siden beskrev den greske tenkeren Aristoteles i boka Om diktekunsten en modell for hvordan dramaet skulle bygges opp. Denne modellen har hatt stor innflytelse på utviklinga av dramaet i den vestlige verden. I vår egen tid finner vi igjen Aristoteles' modell i for eksempel spillefilmen – i ei mer spissa utgave som skal garantere størst mulig spenning. Den kalles også Hollywood-modellen, i og med at særlig mange amerikanske spillefilmer følger dette mønstret.
Tre deler
Ifølge Aristoteles skulle plottet, eller fabelen, som han kalte det, ha en begynnelse, en midtdel og en slutt, og de tre delene måtte henge logisk sammen. En modell som viser denne tredelinga og spenningsutviklinga i dramaet, kan se slik ut:
Du har sikkert sett liknende illustrasjoner før, kanskje med andre navn på de ulike delene av kurven. Dette kommer av at modellen er aktuell for folk som jobber innafor ulike fagområder, for eksempel film, drama og fortellende diktning, og alle fagområdene har sin egen fagterminologi.
Begynnelsen: presentasjon
Den første delen av et drama kalles åpning eller presentasjon. I denne delen blir vi satt inn i tid og sted, i personenes bakgrunn og ønsker, og vi forstår hva som er grunnlaget for den kommende konflikten. Innledninga har også som formål å gjøre oss engasjert i personenes videre skjebne.
Midtdelen: utdyping og opptrapping
I midtdelen utdypes situasjonen og konflikten, og deretter skyter handlinga fart. Hovedpersonen møter hindringer og opplever trusler som tvinger han eller henne til å handle, med det resultatet at konflikten trappes opp og spenninga øker. Innimellom kan det se ut som om hovedpersonen klarer å avverge farene som lurer, men det er alltid bare midlertidig. Opptrappinga er den mest omfattende delen av dramaet.
Slutten: klimaks og avtoning
I sluttdelen når spenninga raskt et høydepunkt eller klimaks, og så finner konflikten ei løsning. Tragedien ender ofte med katastrofe, og da ikke sjelden med heltens undergang og død. Den siste delen av dramaet kaller vi avtoning (eller avrunding). Dramaet ender gjerne med at de overlevende forsones og drar lærdom av det som har hendt. I komedien finner konflikten ei lykkelig løsning, og harmonien som var trua, blir gjenoppretta.
Vendepunkt(er)
I alle dramaer finner vi hendelser som sørger for at handlinga tar ei ny, ofte uventa retning, såkalte vendepunkter. Vendepunkter kan være spenningstopper, men også tilsynelatende udramatiske hendelser kan ha avgjørende betydning for hvordan handlinga utvikler seg.
Noen ganger finner vi ett enkelt avgjørende vendepunkt der heltens skjebne snur fra lykke til ulykke eller omvendt. Andre ganger kan situasjonen skifte mellom håp og fortvilelse flere ganger, noe som skaper ekstra spenning.
I Henrik Ibsens drama Et dukkehjem for eksempel kommer handlinga til et avgjørende vendepunkt når Noras mann Helmer leser et brev som avslører at Nora har forfalska underskrifta til faren sin for å kunne ta opp et banklån. Nora gjorde dette i hemmelighet for å finansiere et kuropphold som redda Helmers liv, og hun har spart på husholdningspengene i flere år for å betale tilbake lånet.
Nora har vært klar over at avsløringa måtte komme, men hun har likevel hele tida hatt et håp om at Helmer ville verdsette offeret hennes og forsvare kona si overfor omverdenen. Men Helmer tenker bare på skandalen som avsløringa uunngåelig vil føre til, og han fordømmer handlemåten hennes. Nora innser nå at Helmer ikke er den mannen hun trodde han var, og hun tar konsekvensene av denne innsikten.
Modell og virkelighet
Alle modeller er forenklinger av virkeligheten. Det gjelder også for illustrasjonen vi har brukt på denne sida. Men nettopp fordi de forenkler, kan modellene gjøre det lettere for deg å oppdage og forstå sammenhenger. Du kommer sikkert til å lese eller se mange dramaer og filmer som følger den tradisjonelle dramaturgimodellen, i hvert fall i store trekk. Pass likevel på: Manusforfattere kan grunnoppskriftene sine, men de elsker å variere!