FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes. Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført med en slik sikkerhet at de har noe nesten rituelt over seg, som om livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen’s agreement, som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt seg bare noen timer tidligere, ville de straks ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger stadig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Lieberkühnske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den svarte substans i Mesencephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet bevegelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden. I samme øyeblikk livet forlater kroppen, tilhører kroppen det døde. Lampene, koffertene, teppene, dørhåndtakene, vinduene. Jordene, myrene, bekkene, fjellene, skyene, himmelen. Ingenting av dette er fremmed for oss. Vi er kontinuerlig omgitt av den døde verdens gjenstander og fenomener. Likevel er det få ting som vekker større ubehag hos oss enn å se et menneske fanget i den, i alle fall om man skal dømme etter de anstrengelsene vi gjør for å holde de døde kroppene ute av syne. På større sykehus gjemmes de ikke bare unna i egne, utilgjengelige rom; også veiene dit er skjulte, med egne heiser og egne kjellerganger, og selv om man ved en slump skulle forville seg inn i en av dem, er de døde kroppene som trilles forbi, alltid tildekkede. Når de så skal fraktes fra sykehuset, skjer det fra en egen utgang, i biler med sotete ruter; på kirkeområdet finnes det et eget, vindusløst rom for dem; under begravelsesseremonien ligger de i lukkede kister, helt fram til de senkes ned i jorden eller brennes opp i ovnen. Noe praktisk formål er det vanskelig å se at denne framgangsmåten skulle ha. De døde kroppene kan for eksempel godt bli trillet utildekket gjennom sykehusets korridorer og bli fraktet derfra i en vanlig taxi uten at det representerer noen risiko for noen. Den eldre mannen som dør under en kinoforestilling kan like gjerne bli sittende i setet til filmen er slutt, og gjennom den neste forestillingen også. Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle? Skulle det være bedre, det som venter ham i graven, bare fordi vi ikke ser det? Så lenge de døde ikke ligger i veien, er det ingen grunn til hast, de kan jo ikke dø en gang til. Særlig kuldeperiodene om vinteren burde være gunstige i så måte. Uteliggerne som fryser ihjel på benker og i portrom, selvmordere som hopper fra høye bygninger og broer, eldre kvinner som faller om i trappeoppganger, omkomne som sitter fast i sine bilvrak, den unge gutten som halvdrukken faller i sjøen etter en kveld på byen, det lille jentebarnet som havner under hjulet på en buss, hvorfor denne hast med å bringe dem i skjul? Anstendighet? Hva skulle være mer anstendig enn at jentas far og mor fikk se henne der en time eller to senere, liggende i snøen ved siden av ulykkesstedet, med det knuste hodet synlig såvel som den hele kroppen, det blodstenkede håret såvel som den rene boblejakken? Åpent mot verden, uten hemmeligheter, slik ville hun ligge da. Men selv den ene timen i snøen er utenkelig. En by som ikke holder sine døde ute av syne, hvor man kan se dem ligge i gater og streder, i parker og på parkeringsplasser, er ingen by, men et helvete. At dette helvetet speiler livsvilkårene våre på en mer realistisk og dypest sett sannere måte, spiller ingen rolle. Vi vet at det er slik, men vil ikke se det. Derav den kollektive fortrengningsakten som bortslusingen av de døde er et uttrykk for.
Nøyaktig hva som fortrenges, er derimot ikke like lett å si. Døden i seg selv kan det ikke være, til det er dens nærvær i samfunnet ellers altfor stort. Hvor mange døde som nevnes i avisene eller vises på nyhetene pr. dag, varierer litt etter forholdene, men fra et år til et annet er antallet antageligvis noenlunde konstant, og siden det er spredt utover så mange kanaler, så godt som umulig å unnslippe. Den døden virker imidlertid ikke truende. Tvert om er den noe vi gjerne vil ha, og gjerne betaler for å se. Tar man i tillegg med de uhorvelige mengder av død som fiksjonen produserer, blir systemet som holder de døde ute av syne, enda vanskeligere å forstå. Om ikke døden som fenomen skremmer oss, hvorfor da dette ubehaget overfor de døde kroppene? Det må enten bety at det finnes to slags død, eller at det finnes en motsetning mellom vår forestilling om døden og døden slik den egentlig arter seg, hvilket i grunnen går ut på ett: det vesentlige i denne sammenhengen er at vår forestilling om døden har et så sterkt feste i bevisstheten at vi ikke bare blir rystet når vi ser virkeligheten avvike fra den, men også forsøker å skjule det med alle midler. Ikke som et resultat av en bevisst overveielse av noe slag, som tilfellet har blitt med ritene, for eksempel begravelsen, hvis innhold og mening i vår tid er forhandlingsbart, og således har blitt flyttet fra det irrasjonelles sfære til det rasjonelles, det kollektives til det individuelles – nei, måten vi drar unna de døde på har aldri vært gjenstand for noen diskusjon, det har alltid bare vært noe vi har gjort, ut i fra en nødvendighet ingen kan begrunne, men alle kjenner: dør din far ute på plenen en forblåst søndag om høsten, bærer du ham inn såfremt du kan, og om du ikke kan, dekker du ham i det minste til med et teppe. Men denne impulsen er ikke den eneste vi har i forhold til de døde. Like påfallende som at alle lik skjules, er det faktum at de alltid bringes ned mot bakkenivå så fort som mulig. Et sykehus som frakter sine døde opp, som anlegger sine obduksjonssaler og bårerom i bygningens øverste etasjer, er nærmest utenkelig. De døde oppbevarer man så langt nede mot marken som mulig. Og det samme prinsippet overføres til de byråer som tar hånd om dem: et forsikringsselskap kan godt ha sine kontorer i åttende etasje, men ikke et begravelsesbyrå. Alle begravelsesbyråer har kontorene så nær gateplan som mulig. Hva dette kommer av, er ikke lett å si; man kunne være fristet til å tro at det berodde på en gammel konvensjon som i utgangspunktet hadde et praktisk siktemål, som for eksempel at kjelleren var kald og derfor best egnet til å oppbevare likene, og at dette prinsippet har blitt bevart like inn i vår tid av kjøleskap og fryserom, hadde det ikke vært for at tanken på å frakte de døde opp i bygningene faktisk virker naturstridig, som om høyde og død gjensidig utelukker hverandre. Som om vi var i besittelse av et slags ktonisk instinkt, noe dypt i oss som må føre våre døde ned mot den jord vi har kommet fra.
Det kan dermed se ut som om døden blir distribuert gjennom to ulike system. Det ene er forbundet med hemmeligholdelse og tyngde, jord og mørke, det andre med åpenhet og letthet, eter og lys. En far og hans barn blir drept idet faren forsøker å trekke barnet ut av skuddlinjen i en by et sted i Midtøsten, og bildet av dem tett sammenslynget idet kulene slår inn i kjøttet og likesom får kroppene til å skjelve, blir fanget av et kamera, sendt opp til en av de tusentalls satellitter som går i bane over jorden og spredt ut i verdens tv-apparater, hvorfra det glir inn i bevisstheten vår som enda et bilde av døde eller døende. Disse bildene har ingen vekt, ingen utstrekning, ingen tid og intet sted, og har heller ingen forbindelse til de kroppene de en gang kom fra. De er ingen steder og alle steder. De fleste av dem glir bare gjennom oss og blir borte, noen få blir av ulike årsaker værende og lever sitt liv i vår hjernes mørke. En utforkjører faller og får revet over pulsåren i låret, blodet strømmer etter henne i en rød hale nedover den hvite bakken, hun er død allerede før kroppen stanser. Et fly tar av, flammene står ut fra vingene idet flyet stiger, himmelen over forstadshusene er blå, flyet eksploderer i en ball av ild under den. En fiskebåt synker utenfor kysten av Nord-Norge en kveld, mannskapet på syv drukner, neste morgen står hendelsen beskrevet i alle avisene, for det er et såkalt mysterium, været var stille og ingen nødsignal unnslapp båten, den bare forsvant, noe tv-redaksjonene den kvelden understreker ved å fly over ulykkesstedet med helikopter og vise bildene av det tomme havet. Det er overskyet, de grågrønne dønningene rolige og tunge, likesom i besittelse av et annet temperament enn de krappe, hvitskummende toppene som her og der bryter fram. Jeg sitter alene og ser det, en gang på våren, antageligvis, for min far er ute i hagen og arbeider. Jeg stirrer på denne havoverflaten uten å høre hva reporteren sier, og plutselig stiger omrisset av et ansikt fram. Jeg vet ikke hvor lenge det er der, noen sekunder, kanskje, men lenge nok til at det gjør et enormt inntrykk på meg. I samme øyeblikk ansiktet forsvinner, reiser jeg meg og går for å finne noen å fortelle det til. Min mor har kveldsvakt, min bror spiller kamp, og de andre ungene i byggefeltet vil ikke høre på meg, så da får det bli pappa, tenker jeg og skynder meg ned trappen, stikker føttene i skoene, trer armene i jakken, åpner døren og løper rundt huset. Vi får ikke lov til å løpe på tomten, så like før jeg kommer inn i synsfeltet hans, sakker jeg farten og begynner å gå.
s. 7– 11
Kilde
Knausgård, K.O. (2010). Min kamp 1. Oktober forlag.