Terapeutisk miljø

Et terapeutisk miljø virker helsefremmende og skal gi muligheter for vekst og utvikling, selvbestemmelse, sosial kontakt og tilhørighet med andre. Dette vil si at brukerens grunnleggende behov blir ivaretatt i et godt terapeutisk miljø.

Det terapeutiske miljøet skapes av personalets holdninger, handlinger, ytringer, tanker og følelser, i samspill med brukeren. Hensikten er å legge til rette slik at brukeren har mulighet til framgang, vekst og utvikling, og kan nå sine mål.

Miljøterapi og miljøarbeid kan handle om å trene opp funksjoner som brukerne har mistet, eller funksjoner de kanskje aldri har hatt. Miljøterapi kan også være sosial ferdighetstrening i hverdagen, eller tiltak som tar sikte på å løse mer spesifikke problemer, for eksempel uønsket atferd.

I et terapeutisk miljø oppstår det mellommenneskelige prosesser. Det vil si at personalet og brukerne utvikler miljøet sammen, der personalet møter brukeren der han eller hun er. Et terapeutisk miljø er ikke noe man har, men noe man bygger opp i et tverrfaglig team der personalet i samarbeid med brukerne arbeider mot samme mål.

Brukerens ståsted er utgangspunktet når personalet skal finne fram til et individuelt behandlingsopplegg. Personalet arbeider for å skape en god atmosfære der forutsigbarhet og tillit skal gi gode, trygge relasjoner. En god atmosfære kan gi personalet bedre muligheter til å motivere brukerne til å jobbe for å utvikle seg og nå målene sine.

Miljøterapi brukes i barne- og ungdomspsykiatri og barnevern, for barn og ungdom og deres familier med psykiske, atferdsmessige, relasjonsmessige og psykososiale problemer. Videre brukes miljøterapi for mennesker som har store emosjonelle, psykiske og sosiale problemer. Dette kan være personer med for eksempel aldersdemens og rusproblematikk.

Hvis du arbeider som helsefagarbeider i bolig for mennesker med nedsatt funksjonsevne, på avdeling for mennesker med demenssykdom, eller i psykiatrisk sykehus, arbeider du og dine kolleger som miljøarbeidere for å bedre brukernes livskvalitet ved å støtte og veilede dem. Målet er at de skal klare mest mulig selv av de daglige gjøremål.

Støtte og veiledning skal gjøre pasienten trygg og selvstendig, og få han eller hun til å føle seg vel. Hver enkelt bruker har fått en individuell plan, og dette hjelper deg og kollegene dine til å gjøre og si det samme i forskjellige situasjoner som pasienten trener på.

Miljøarbeid kan også foregå utendørs. Dette kan for eksempel være å trene på å gå på butikken for å handle mat til livets opphold. Målet for brukeren er å klare denne oppgaven uten hjelp hvis han eller hun skal flytte inn i egen bolig på sikt. Det kan også handle om sosial trening for å våge å gå ut og møte andre mennesker hvis brukeren må trene på å takle dette. I de senere år har mange sykehjem bygget sansehager med tanke på å utvikle et godt terapeutisk miljø som skal være med på å øke livskvaliteten for beboerne.

Kommunikasjon er et viktig redskap i det terapeutiske miljøet. Miljøterapeuten må kommunisere på et språk som brukerne forstår, som er tydelig og tilpasset brukerens funksjonsnivå. Dette er en forutsetning for at terapeuter og brukere sammen kan arbeide for å nå målene for den enkelte. Miljøterapeutene må kommunisere seg i mellom slik at alle har den samme forståelsen av brukernes individuelle planer.

Miljøterapi favner et mangfold av aktiviteter. Man tar utgangspunkt i hva brukeren har behov for å trene på og mestre, og det kan dreie seg om å gå tur sammen med noen eller alene, sitte rundt et bord og spise, vaske golv eller ta ansvaret for sin personlige hygiene.

Hver aktivitet kan ha forskjellige løsninger ut fra hvor brukerne er livet, og hva de har behov for der og da. Du må møte brukerne med et åpent sinn og vise at du er der for dem. Aktivitetene kan ofte handle om de små dagligdagse hendelsene som har stor betydning for dem det gjelder. De forskjellige aktivitetene må selvsagt være tilpasset funksjonsnivået til hver enkelt. Din oppgave som helsefagarbeider er å motivere brukerne til å gjennomføre aktivitetene.

Grensesetting kan forklares med å markere et ytterpunkt som man ikke bør eller må overskride. Ved god grensesetting prøver man å gi tydelig beskjed om hva som er akseptabel og ikke akseptabel atferd. Dette vil si at de grensene som blir satt, kan være oppdragende når det gjelder atferdsproblematikk. Utagerende og aggressiv atferd kan forekomme hos mennesker med psykiske, relasjonsmessige og psykososiale problemer.

Det kan også være behov for å skjerme brukere i psykiatrien og demensomsorgen. Hensikten med dette er å skape et lite miljø som begrenser stimuli og kan virke beskyttende på urolige eller aggressive pasienter.