Hopp til innhold
Fagartikkel

Pressens selvjustis

I Norge har redaksjoner i mediebransjen underlagt seg en presseetisk selvjustis. Dette systemet kalles gjerne den sosialt ansvarlige pressemodellen. Det betyr at pressen er fri og uavhengig, men at de selv må passe på at de ikke begår etiske overtramp.

Hva sikrer selvjustisen?

Norsk Presseforbund er et felles organ som samler alle mediene i Norge. Det er Norsk Presseforbund som har utarbeidet Vær Varsom-plakaten som alle journalister, redaktører og redaktørstyrte medier forplikter seg til å følge. Derfor kaller vi det et system selvjustis.

Dersom noen mener at de etiske retningslinjene ikke blir fulgt, kan vedkommende sende en klage til Pressens faglige utvalg. I enkelte saker kan generalsekretæren i PFU egenhendig klage inn medier for saker de har publisert. Det heter initiativretten.

Pressens faglige utvalg (PFU) er altså satt til å vokte over Vær Varsom-plakaten og vurderer om innklagede medier har brutt punktene i plakaten.

Utvalget er satt sammen av to journalister, to redaktører og tre personer fra allmennheten. Grunnen til at mediene selv har flertall i utvalget er prinsippet om selvjustis. Pressen skal først og fremst dømmes av sine egne.

Hvorfor drive selvjustis?

Det skjer at noen mister jobben sin på grunn av pressedekningen av en sak. Et innslag i TV-nyhetene kan føre til at noen endelig får dekket utgifter til en kostbar, livsforlengende medisin. Slike eksempler viser at mediene har stor makt i samfunnet, en makt som ofte har konsekvenser for dem som omtales.

Pressen må derfor være bevisste på sin innflytelse og makt og opptre profesjonelt i hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til publisering.

Poenget med presseetikken er ikke å hindre journalister i å få frem kritikkverdige forhold i samfunnet, men å passe på at pressen ikke begår unødige krenkelser og skade.

Det ville gått utover norske mediers frie stilling dersom andre maktinstanser, for eksempel staten eller private eiere, grep inn i pressens selvjustisordninger. En uavhengig presse er sentral for at et demokrati skal fungere.

Pressen som motmakt

Pressen kalles gjerne ”den fjerde statsmakt” fordi den kan være en motmakt og et korrektiv til de tre andre statsmaktene: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Da er pressens funksjon å være en vaktbikkje som sier fra og avslører sider ved samfunnet som ikke fungerer som de skal.

I Vær Varsom-plakaten heter det at pressen har rett til å informere om det som skjer i samfunnet, og skal avdekke kritikkverdige forhold. Det står også at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Men med en slik makt følger også faren for at pressen kan misbruke makten, og for at enkeltpersoner blir omtalt på uriktig grunnlag. Dersom pressen misbruker makten sin og begår stadige overtramp, vil tilliten til pressen svekkes. Derfor er det helt nødvendig at pressen driver selvjustis og passer på at de ikke selv misbruker tilliten de har fått som den fjerde statsmakt.

Fungerer selvdømmeordningen?

Man kan spørre seg om det er optimalt at pressen selv vurderer etikken i arbeidet sitt, men ordningen har vist seg å fungere. Vær Varsom-plakaten er et viktig prinsipp for alle redaktører og journalister, og det svir når man blir felt av Pressens faglige utvalg.

I alle redaksjoner, enten det er riksdekkende fjernsynskanaler eller lokalaviser, forholder man seg til de etiske kjørereglene. I redaksjonene oppfattes det som dårlig håndverk om man får en fellelse om brudd på god presseskikk. Det er vanlig at redaksjonene arbeider kontinuerlig med etikken sin.

Redaktører og journalister er derfor veldig bevisste på å opptre med god etikk, og de forsøker å ta lærdom av de sakene der de selv eller andre er blitt felt. Fordi ordningen er basert på selvjustis, kan man ikke argumentere mot PFU med at utvalget ikke tar journalistfaglige hensyn. Det er tross alt journalister og redaktører som selv har skapt og utøver regelverket.

Pressen er selvfølgelig også underlagt norske lover, men i tillegg har de altså pålagt seg selv å følge etiske retningslinjer som på mange områder er strengere enn det norske lovverket. Det er fordi en velfungerende presseetikk er viktig for at pressen fortsatt skal kunne være uavhengig og oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Samtidig bidrar det også til å styrke tilliten og troverdigheten til bransjen.

Sosiale medier, nye utfordringer

Framveksten av nye medier skaper nye etiske utfordringer. Foreløpig er det for eksempel kun redaksjonsstyrte sider på sosiale medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten.

Det betyr at VGs Facebook-side må holde seg innenfor det fastsatte, presseetiske regelverket, mens Facebook-siden til en samfunnsaktør ikke kan klages inn til PFU.

Likevel er det ikke slik at hvem som helst kan ytre hva som helst i sosiale medier. Norsk lov gjelder, og den fastslår blant annet at du verken kan komme med hatmeldinger, rasistiske utbrudd eller dele privat informasjon om andre i sosiale medier uten samtykke fra kilden. Da vil du kunne bli meldt og dømt etter norsk lov, eller man må trekke seg fra verv eller stilling, slik eksempelet over viser.

Lag etiske regler for sosiale medier

  • Hvordan ville du formulert etiske retningslinjer for personlige delinger og ytringer, dersom du var blitt satt til det arbeidet?
  • Hvordan ville systemet du satte opp for klage og oppfølging av klager, ha sett ut?

Fagbegreper

  • Selvjustis – betyr at det er pressen selv som skal passe på at pressens egne etiske retningslinjer blir fulgt.
  • Vær Varsom-plakaten – et sett selvpålagte etiske normer for trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner i Norge.
  • Redaktørplakaten – en avtale om redaktørens uavhengighet, plikter og ansvar for sin publikasjon.
  • Pressens faglige utvalg (PFU) – skal overvåke og fremme den etiske og faglige standarden i norsk presse, og behandle klager i presseetiske spørsmål.
  • Vaktbikkje – beskrivelse av mediene og det at de bidrar til å passe på at samfunnet fungerer som det skal.
  • Den fjerde statsmakt – beskrivelse av mediene og det at de har en kontrollerende funksjon overfor de tre formelle statsmaktene, altså den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
  • Pressetikk – moralske normer og regler for hvordan pressen skal forholde seg til kilder og omtalte personer.