Storfekjøttproduksjon

De fem rasene vi har vist bilder av her, er de mest utbredte kjøttferasene i Norge og dem det blir drevet nasjonalt avlsarbeid på. I tillegg finnes flere andre raser. Du kan lese mer om alle kjøttferasene på nettsiden til avlsorganisasjonen TYR.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Rasmus Lang-Ree

I de siste tiåra er det blitt mer spesialisert kjøttproduksjon på storfe, delvis løsrevet fra melkeproduksjon. Likevel blir om lag tre firedeler av storfekjøttet produsert på kalver født av melkekyr. For å opprettholde melkeproduksjonen må melkekua få kalv jevnlig, men ikke alle disse kalvene skal inn i besetningen som melkekyr selv. De fôres derfor opp til kjøttproduksjon.

Spesialisert kjøttproduksjon på storfe skjer ved at vi bruker raser som gir mindre melk enn NRF, men som har mer kjøttfylde og et mer nøysomt næringsbehov. I dette opplegget går kalven med mor og får melk av henne fram til den selv kan begynne å ta opp grovfôr. Derfor kaller vi gjerne disse kyrne for ammekyr. Denne produksjonen baserer seg i stor grad på beitebruk, og på fôring med grovfôr vinterstid.

Mange storfekjøttprodusenter har et opplegg med intensiv kalving tidlig på våren. Da kan ku og kalv gå sammen på beite hele sommerhalvåret, før de skilles når dyra skal inn om høsten. Da fôres kalvene videre med grovfôr og kraftfôr etter behov fram til ønsket slaktevekt, mens kyrne fôres fram mot ny kalving neste vår.

Spesialisert kjøttproduksjon på storfe er mindre intensivt enn melkeproduksjon, både når det gjelder arbeid med stell og melking, og når det gjelder bruk av kraftfôr og annet konsentrert fôr. Oppfôring av storfe til slakt kan gjøres på flere ulike måter, og det er viktig å planlegge godt for å oppnå god lønnsomhet.

Hvilken rase dyra er av, betyr en del og bør være et utgangspunkt for planlegginga. Dessuten vil tilgangen på fôr og typen fôr være viktig. Det er også forskjell på vekstevne og veksthastighet mellom kviger og okser; oksene vokser raskest.

Noen velger å kastrere oksene som skal brukes til kjøttproduksjon. Da blir de roligere og lettere å handtere, og de egner seg godt som beitedyr. Daglig tilvekst er imidlertid vesentlig mindre for kastrater enn for okser som ikke er kastrert. Det må lages fôrplaner som tar utgangspunkt i disse forutsetningene og i ønsket slaktealder.

Når om lag halvparten av kukalvene i melkekubesetninger brukes til å rekruttere nye melkekyr, innebærer det at den andre halvparten kan brukes til kjøttproduksjon. Bare et fåtall okser holdes som avlsokser, så nesten alle oksekalvene er tilgjengelige for kjøttproduksjon.

Ved slakting blir dyra vurdert og inndelt i ulike klasser for type slakt, vekt, kjøttfylde og feithetsgrad. Disse grupperingene gir ulik avregningspris til produsenten. Prisen skal i utgangspunktet avspeile prisen som slakteriene kan få for produktet når de selger det videre, enten som kjøtt eller som bearbeida produkter.