Storfe

Blant annet har kunnskapen om den naturlige atferden til dyra ført til krav om at storfe skal ha mjukt liggeunderlag. De skal også helst kunne gå fritt istedenfor å stå bundet på en bås. Dette kaller vi løsdrift. Det er også krav om at storfe, unntatt okser, skal ut på beite i åtte uker hver sommer. Robotanlegg for melking og automater for tildeling av fôr bygger også på ny kunnskap om naturlig atferd hos storfe.

Innad i en flokk med storfe holder dyra kontakten og sender beskjeder til hverandre ved hjelp av kroppsstilling, berøring og luktesans. Gjennom måten de holder ørene på, og stillinga på hodet, gir de viktige signaler til hverandre. Hvis de kommer ut av syne for hverandre, kan de raute for å gjenoppta kontakten. Dyra i en flokk med storfe innretter seg etter rang, der de som står øverst, har førsteretten til mat og drikke.

Rangordninga blir etablert enten gjennom truende atferd eller med direkte knuffing og slåssing. De dyra som har horn, står høyere i rang enn de dyra som er kolla. Vi som har ansvar for dyra, må sørge for at det er mange nok plasser der de kan ete og drikke, slik at også de dyra som står nederst på rangstigen, får i seg det de trenger. Luktesansen er særlig viktig for kontakten mellom ku og kalv.

Hovedgrunnen til at vi holder storfe som husdyr, er at storfe er planteetere og har evnen til å utnytte gras og omdanne gras til nyttige matvarer som melk og kjøtt. Nettopp dette at de er grasetere, er veldig viktig å ta hensyn til når vi skal fôre dyra. Gras må være hovedfôret til drøvtyggere. De må ha mye gras for at fordøyelsessystemet skal fungere normalt. Høytytende melkekyr og dyr som skal vokse raskt, må ha kraftfôr i tillegg, men gras og grovfôr må være hovedfôret.

Kalvinga og kalven er helt sentrale i storfeproduksjonen. Ei kvige er som regel om lag to år gammel når den får sin første kalv, og kua får deretter vanligvis én kalv i året – bare unntaksvis tvillinger. Alle kalvene representerer liv som kan brukes til nye mordyr eller til produksjon av kjøtt. Kalvinga er starten på en omtrent ti–elleve måneder lang periode med melkeproduksjon hos kua (laktasjonsperioden). Får ikke kua en ny kalv hvert år, uteblir den normale produksjonen av både melk og kjøtt. Derfor er drektighet og kalvefødsler helt avgjørende for økonomien i produksjonen.

Kalven dier mora fem til ti ganger i døgnet den første måneden dersom den får anledning. Hvis kalven skilles fra mora, må den få melk like ofte den første tida. De første dagene er melka fra kua særlig rik på næringsstoffer og immunstoffer som beskytter mot infeksjon. Kalven fungerer som et enmaga dyr de første ukene og månedene. Den bør ha tilgang til ferskt og godt grovfôr og kraftfôr allerede fra første leveuke, siden dette er viktig for å utvikle drøvtyggerfunksjonen raskt.

Kalvene kan avvennes fra melk når de tar opp 1,0 kg kraftfôr om dagen. Det gjør de vanligvis når de er et par måneder gamle. Det finnes gode planer for hvordan kalver bør fôres, og for hvordan vi kan utnytte ekstra råmelk som fôr for kalvene. God hygiene, god helse og godt stell er også viktig for kalvenes ve og vel, og for at de skal utvikle seg og vokse best mulig.