Pliktetikk

Finnes det noen absolutte grenser for hva som er rett og galt? For amerikaneren Desmond Doss var det å drepe et annet menneske en slik grense. På grunn av sitt kristne livssyn nektet han å ta i et våpen. Likevel meldte han seg frivillig som soldat under andre verdenskrig fordi han mente det var en rettferdig krig. Etter krigen ble han den første pasifisten som mottok Kongressens æresmedalje for heltemot i kamp.

Desmond Doss var en typisk pliktetiker. Han mente at han hadde en plikt til ikke å drepe, fordi det femte budet i Bibelen sier at «Du skal ikke slå i hjel». Doss tolket dette budet bokstavelig. Han fulgte det uavhengig av hva han selv måtte føle og hvilke konsekvenser det kunne føre til.

Det finnes to hovedformer for pliktetikk.

Den heteronome pliktetikken hevder at de moralske pliktene stammer fra noe utenfor individet, for eksempel Gud. Det kan være religiøse bud, som de ti bud i Bibelen eller sharia i islam. De moralske pliktene kan også komme fra tradisjoner eller lovverket.

Den autonome pliktetikken hevder at de moralske pliktene stammer fra individet selv. Det kan bety at du kommer fram til moralske prinsipper i felleskap med andre, for eksempel gjennom en kontrakt eller diskusjon. Det kan også bety at du har en indre kilde til moralsk kunnskap og selv kan fastslå hvilke moralske regler og prinsipper som er gyldige.

Den mest kjente representanten for den autonome pliktetikken er Immanuel Kant. Han hevder at de moralske pliktene stammer fra menneskets egen fornuft.

Ifølge Kant er mennesket et autonomt vesen. Det vil si at vi er frie og kan bestemme over oss selv, men det betyr ikke at vi kan gjøre hva vi vil. Kant mener at vi ikke er fri hvis vi blindt lar oss styre av våre følelser og instinkter. Da er vi ikke noe annet enn et dyr. Frie er vi først når vi tar kontroll over våre egne handlinger og lar oss styre av fornuften.

Hvis vi følger vår egen fornuft, vil vi oppdage at den kan fortelle oss hvilke handlinger som er moralsk riktige og gale. Fornuften gir oss innsikt i en moralsk lov som Kant kaller det kategoriske imperativ. Moralloven er «kategorisk» fordi den gjelder over alt uten unntak, og den er et «imperativ» fordi den forteller deg hva du skal gjøre. Kant formulerer det kategoriske imperativet på flere måter. Her er en forenklet versjon av den mest kjente.

Ifølge Kant følger vi alltid bevisst eller ubevisst en underliggende regel når vi handler. Hvis du for eksempel stjeler en mobiltelefon fordi du har lyst på den, følger du en regel som sier at det er greit å stjele det en har lyst på.

Når du skal finne ut om noe er moralsk rett eller galt, må du spørre deg selv: Kan den regelen som ligger til grunn for handlingen din gjøres til en lov som gjelder alle mennesker? Går det an å ville at alle andre følger den samme regelen som deg selv?

Hvis du stjeler en mobiltelefon fordi du har lyst på den, kan du samtidig ville at alle andre også stjeler det de har lyst på?

Svaret på dette spørsmålet er nei. Hvis du stjeler en mobiltelefon fordi du vil ha den, kan du ikke samtidig ville at noen andre stjeler mobiltelefonen fra deg. Da vil du to motstridende ting, og da følger du ikke fornuften.

Fornuften kan ikke opptre selvmotsigende ifølge Kant. Når du stjeler en mobil, følger du derfor en regel som bryter med fornuften. Å stjele noe du har lyst på, kan ikke gjøres til en lov eller regel som gjelder alle mennesker. Det er i strid med det kategoriske imperativet.

Ifølge Kant er det som gjør et menneske verdifullt noe annet enn det som gjør ting verdifulle. Det som for eksempel gjør en varmeovn verdifull, er at den gir oss varme. Så lenge varmeovnen oppfyller dette målet, er den verdifull for oss.

Et menneske er derimot verdifullt fordi det er fritt. Vi kan sette oss våre egne mål ved hjelp av fornuften. Ifølge Kant har derfor mennesket en iboende verdi, vi er mål i oss selv. En baker er ikke først og fremst verdifull fordi han er flink til å bake, men fordi han er et fritt menneske. Det betyr at du ikke kan bruke andre mennesker på samme måte som du bruker en ting, noe Kant beskriver i humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativet. Her i en forenklet versjon:

Ifølge denne formuleringen er det galt å bruke andre mennesker som midler ene og alene for å oppnå dine egne mål. Ethvert menneske har en verdi i seg selv. En voldtektsforbryter som bare bruker andre som middel for å tilfredsstille seg selv, bryter dermed det kategoriske imperativet.

Du kan imidlertid bruke en person som middel, så lenge du samtidig respekterer hans menneskeverd. Det er for eksempel greit å bruke en håndverker til å pusse opp leiligheten din. Hvis håndverkeren derimot blir grovt underbetalt, kan vi da si at hans menneskeverd blir respektert?

Johannesen, K.E & Vetlesen, A.J. (2000) Innføring i etikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Kant, I. (1970) Morallov og frihet. Moralfilosofiske skrifter. Oslo: Gyldendal.

Svendsen, L.F.H & Säätelä, S. (2010). Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.