Religion i Japan

Japan har en særegen religionshistorie. To store religionstradisjoner dominerer, nemlig shinto og buddhismen. De fleste japanere deltar i religiøse arrangementer og begivenheter både i shinto-helligdommer og i buddhisttempler – ofte i sosiale sammenhenger.

I perioden 1868–1945 forsøkte japanske myndigheter å fremme shinto som en statsbærende ideologi på bekostning av andre religioner. Etter krigen, fra 1946, påtvang amerikanske myndigheter Japan religionsfrihet. Flere nye religioner har dukket opp, men disse er små sammenlignet med utbredelsen av shinto og buddhismen.

Synkretisme (religionsblanding) og multiritualisme er viktige begreper for å forstå religion i Japan. I over tusen år har særlig shinto og buddhismen gjensidig påvirket hverandre og tatt til seg hverandres ritualer, åndevesener og idéer. Mange japanere er multirituelle, som betyr at det er naturlig å delta i ritualer i ulike religioner uten å nødvendigvis føle tilhørighet til religionene.

Religionsstatistikk viser at de fleste japanere deltar i ritualer i flere religioner. Samtidig sier 65–75 % av befolkningen at de ikke tilhører en bestemt religion, ifølge nyere spørreundersøkelser. Dette viser at religion i Japan handler mer om handlinger og ritualer enn tro og religiøs tilhørighet. Multiritualismen forklarer også det kjente ordtaket i Japan om at man blir født inn i shinto, gifter seg kristent og dør som buddhist.

De siste tiårene ser vi en trend mot økt sekularisering – færre går i templer, flere bruker ikke-religiøse tjenester til for eksempel begravelser (som er billigere enn tradisjonelle buddhistbegravelser). Templer og helligdommer på landsbygda legges ned fordi flere flytter til storbyene.

Begrepet shinto betegner rituell praksis og bestemte religionsformer som er utbredt i Japan.

Det finnes ingen enhetlig lære eller tro i shinto, ingen religionsstifter eller felles hellige tekst, og ingen øverste leder. Shinto er altså ikke ett bestemt trossystem, men snarere en samling av ritualer, tradisjoner og holdninger fra ulike deler av Japan, som over tid fikk fellesnavnet shinto.

Shinto betyr "gudenes vei". Begrepet for gud på japansk, "kami", har en bred betydning og kan også bety ånd, guddom, naturkrefter, hellige steder eller hellige krefter. Også åndene til forfedre, helter eller ledere fra japansk historie kan dyrkes som kami, for eksempel keiserfamilien. På grunn av den løse definisjonen av hva en kami er, finnes det utallige kamier.

Ifølge noen shintoister har noen kamier menneskeliknende trekk og kan være både gode og onde, slik som mennesker. Kamiene kan delvis sammenliknes med gudene fra norrøn eller gresk mytologi, ettersom de forbindes med minst to eller flere funksjoner eller kvaliteter (fruktbarhet, helse, visdom og så videre). Akkurat som naturen kan de være både farlige og livsviktige. Derfor er det sentralt å sikre kamienes gunst, be om beskyttelse fra dem og hindre at de blir sinte. Dette gjøres via ritualer ved shinto-helligdommer.

I Japan finnes det rundt 100 000 shintohelligdommer – steder der det ifølge shintoister bor én eller flere kamier, og hvor disse kan tilbes. Disse kan være alt fra små gravsteiner til store tempelkomplekser. De fleste helligdommene drives ikke av profesjonelle prester, men ivaretas av helligdommens nabolag ved dugnad. Noen hundre av de største og viktigste helligdommene ivaretas av profesjonelle prester, både menn og kvinner. Helligdommene er åpne for alle, også ikke-shintoister. Den viktigste funksjonen til helligdommene er å skape fellesskap, samhold og felles tradisjoner.

De fleste ritualene som utføres ved shintohelligdommer handler om å be om praktisk hjelp fra en kami til hverdagslige behov. Helligdommene tilbyr ritualer som markerer flere livsstadier, slik som fødsel, ungdommers myndighetsalder, ekteskap eller nyttårsfeiring. Noen helligdommer brukes til særegne formål, slik som helbredelse av bestemte sykdommer, suksess på eksamen, trygghet i trafikken eller før en reise. Rituell rensning av nykjøpt eiendom eller bil er også en svært vanlig praksis. Felles for ritualene er at de handler om hjelp i dette livet og ikke om hva som skjer etter døden.

Shinto kan også anses som en animistisk naturreligion – det vil si en religion som ser naturen som hellig eller guddommelig, og alt i naturen som besjelet og fullt av livskraft. Etter et slikt syn er shinto en særjapansk tradisjon som handler om å leve i harmoni med naturen.

Buddhismen kom til Japan fra Korea på 500-tallet og senere også fra Kina. Flere buddhist-sekter ble populære blant keiserfamilien og eliten, men først på 1100-tallet slo den nye religionen an blant folk flest. Fra og med da til i dag er de tre mest populære typene buddhisme i Japan Jodo-buddhisme (de Rene Land-skolene), Nichiren-buddhisme og zen-buddhisme.

I dag finnes det over 70 000 registrerte buddhisttempler i Japan. Over 20 000 av disse mangler en residerende prest, som innebærer at stadig flere templer må legges ned. Dette skjer særlig på landsbygda. I 1970 fantes det over 96 000 registrerte templer.

Buddhismen i Japan fikk over tid monopol på ritualer som omhandler døden, begravelser og etterlivet. Derfor er det fortsatt veldig vanlig at nesten alle begravelser og dødsrelaterte ritualer skjer i buddhist-templer. Disse ritualene er den viktigste inntektskilden for buddhistprester.

Andreasen, E. & Borup, J. (2013). Japansk religion. Forlaget univers.

Josephson, J.A. (2012). The Invention of Religion in Japan. The University of Chicago Press.

Swanson, P.L. & Chilson, C. (ed.) (2006). Nanzan Guide to Japanese Religions. University of Hawai’i Press.

Kværne, P. (2017, 6.desember). Religion i Japan. I Store norske leksikon. https://snl.no/Religion_i_Japan

Teeuwen, M. & Jacobsen, K. (2020, 15.juli). Shinto. I Store norske leksikon. https://snl.no/shinto