Religion i Kina
For å forstå religionssituasjonen i Kina er det nødvendig med litt historisk bakgrunn.
Synkretisme og multiritualisme
Kina har en over to tusen år lang tradisjon for åpenhet og toleranse for ulike religioner og filosofier. Denne historiske åpenheten har ført til at de tre store religionstradisjonene i Kina – daoisme, konfutsianisme og buddhisme – har påvirket hverandre gjensidig og blandet seg over lang tid fram til våre dager. Slik sammenblanding av religion kalles synkretisme. Dette kan forklare hvorfor de fleste kinesere i dag utøver ritualer i ulike religioners templer, såkalt multiritualisme.
Endringer på 1900-tallet
Enorme endringer har skjedd i Kina i løpet av 1900-tallet og fram til i dag. Kinesiske eliter og myndigheter har forsøkt å minke eller helt fjerne religion fra samfunnet ved flere anledninger. Det mest kjente eksempelet er kulturrevolusjonen (1966–76) under kommunistdiktatoren Mao Zedong, der all religion ble forbudt, og flere titusener religiøse bygg ble ødelagt eller konfiskert av staten. Men religion ble aldri helt borte.
Fra kulturrevolusjonen til i dag har Kina åpnet seg mer økonomisk, religiøst og kulturelt og er i dag verdens største land med hensyn til produksjon, eksport og folketall. Siden 1982 har myndighetene tillatt religionsutøvelse, men med klare begrensinger. Kommunistpartiet har sittet med makten siden 1949, og alle medlemmer av partiet må være ateister.
Kina i dag
Kina er i dag offisielt et ateistisk land og har fem tillatte eller lovlige religioner: buddhisme, daoisme, islam, katolsk kristendom og protestantisk kristendom. I virkeligheten finnes det mange flere religioner, men kun disse fem anerkjennes av staten.
Dette bakteppet forklarer tre sentrale trekk:
Kinesiske myndigheter – altså Kinas kommunistparti – forsøker å kontrollere religionsutøvelsen i landet.
Kina er multireligiøst og synkretistisk.
Befolkningen er multirituell.
Bildene under viser henholdsvis et daoistisk, et konfutsiansk og et buddhistisk tempel i Kina.
Mange kinesere ber i ulike templer for ulike formål og føler ikke nødvendigvis noen tilhørighet til templenes religion. Én og samme person kan for eksempel be om velsignelse for fruktbarhet i et buddhisttempel, hjelp til utdanning i et konfutsiansk tempel og så be om lykke i forretningslivet eller et nytt år i et daoist-tempel. Det å utøve ritualer i ulike religioners institusjoner er eksempler på multiritualisme.
Grunnloven i Kina beskytter religionsfrihet så lenge religionen fremmer sosial stabilitet og respekterer myndighetene i Kina. Dette betyr at all mulig kritikk av myndighetene er ulovlig. Grunnloven fremhever også folkets frihet fra religion, som betyr at det er ulovlig å misjonere for en religion i offentligheten, utenfor religionens egne institusjoner.
Siden 2000-tallet har reglene for religiøse grupper blitt strengere. Myndighetene er redde for utenlandsk innflytelse via religioner, og derfor må globale religioner påvise at de ikke er under kontroll av fremmede makter.
Staten regulerer også religiøse institusjoner og lederskap. Via registreringsplikt og statlig utnevnelse av religiøse ledere forsøker myndighetene å kontrollere religionene i Kina. Derfor er det kun fem tillatte religioner. Mange religiøse grupper godtar ikke den politiske kontrollen fra myndighetene, og staten slår hardt ned på grupper som ikke tilpasser seg lovverket. Mens organisert religion blir strengt regulert, lar myndighetene uorganiserte religionsformer stort sett være i fred.
Folkereligiøsitet er religiøse forestillinger, handlinger og ritualer som ikke er en del av en organisert religion, og som er særlig knyttet til hendelser i dagliglivet.
Kinesisk folkereligiøsitet er den desidert mest populære religionsformen i dagens Kina. Eksperter regner med at over 80 % av befolkningen, som betyr over én milliard mennesker, jevnlig praktiserer en form for folkereligiøsitet. Kinesisk folkereligiøsitet har ingen sentral organisasjon eller noe lederskap, men snarere utallige lokale variasjoner over hele Kina. Dette forklarer de overraskende tallene fra religionsstatistikk i Kina: 70–80 % av befolkningen tilhører ikke noen organisert religion, men over 80 % utfører ritualer.
Den vanligste formen for folkereligionsutøvelse i Kina er forfedredyrkelse – det vil si tilbedelse av forfedre. Da ber folk om hjelp, viser forfedrene respekt og ærer deres minne. Dette kan skje både hjemme ved et eget slektsalter eller i egne slektstempler.
Andre sentrale kjennetegn er tilbedelse av guder, udødelige helter fra historien eller åndene til forfedre, utøvelse av ritualer som skal fjerne demoniske krefter og troen på at ritualer kan påvirke harmonien i naturen og verden.
Qingmingfesten
Qingmingfesten, "forfedrenes dag", er en fest for de døde. På denne dagen er det vanlig å stelle graven til slektninger, legge gjenstander de satte pris på i livet ved graven og utføre ritualer som å brenne røkelsesstaver og røkelsespapir, slik det vises i videoen under.
Den store variasjonen innen kinesisk folkereligiøsitet skyldes påvirkningen fra og blandingen med de tre store religions- og filosofitradisjonene i Kina i over 2000 år – nemlig daoismen, konfutsianismen og buddhismen.
Daoismen er en av Kinas eldste filosofiske tradisjoner og er basert blant annet på verkene tilskrevet to av Kinas viktigste filosofer fra 400- og 300-tallet fvt., Laozi og Zhuangzi. To daoistiske hovedskrifter – Daodejing og Zhuangzi – beskriver daoismen som en mystisk filosofi. "Mystisk" i denne sammenhengen innebærer en følelse av enhet med alt som finnes. Hvis vi lærer å leve i harmoni og balanse med naturen og blir ett med universets ytterste prinsipp, Dao, kan vi bli lykkelige og udødelige, ifølge daoismen. Dao er noe som må oppleves, en mystisk erfaring, ikke noe som kan kommuniseres med språk.
Fra disse skriftene og daoistisk tradisjon har det oppstått mange treningsmetoder for å oppnå lykke, livsmestring og udødelighet. Selvutvikling via trening er sentralt. De mest kjente treningsmetodene er pusteteknikker, spiseforskrifter, meditasjon, og alkymi.
Daoismen kan også kalles en religion, ettersom det fins egne klostre og et presteskap som utfører ritualer som har oppstått i møtet med andre religioner.
Konfutsianisme er navnet på tradisjoner som kan spores tilbake til filosofen Konfutse (551–479 fvt.). Det sentrale hos Konfutse er at vi oppnår et harmonisk samfunn når alle kjenner sin plass. Og helt sentralt er respekt for foreldre og forfedre, eller dyden xiao. Men ifølge konfutsianismen er det ikke slik at vi kun skal ha respekt for autoriteter. Autoritetene må gjøre seg fortjent til den respekten ved selv å respektere dem under seg.
Konfutsianisme kan dermed beskrives som en filosofi særlig opptatt av harmoni og gjensidighet, moral, statstenkning, mellommenneskelige relasjoner og ritualers betydning for individet, samfunnet og kulturen. Det kan også betegnes som en religion på grunn av ritualene som utføres i konfutsianske templer.
Respekt for autoriteter, hierarki og forfedredyrking er spesielt viktig. Under kulturrevolusjonen slo myndighetene hardt ned på konfutsianismen, blant annet fordi den ble ansett som gammeldags. Men de siste tiårene har konfutsianisme hatt en oppblomstring og brukes i dag av de samme myndighetene til å fremme respekt for autoriteter og sosial harmoni. Konfutsianismen er ikke en av de fem tillatte religionene, og kinesiske myndigheter ser i dag på konfutsianisme som en filosofi og en viktig del av Kinas kulturelle tradisjon – ikke en religion.
Buddhismen kom fra India til Kina for ca. 2000 år siden. Møtet og blandingen med daoismen førte til fremkomsten av nye former for buddhisme, særlig chanbuddhisme, som setter meditasjon i sentrum. Chanbuddhismen spredte seg senere til Korea og Japan og er bedre kjent som zenbuddhisme.
Tibetansk buddhisme er også viktig. Dalai Lama er en av de viktigste lederne av tibetansk buddhisme. Kina regner ham som en fiende av staten. Historisk var Dalai Lama en blanding av religiøs og politisk leder av Tibet og regnes som en levende Buddha av mange millioner tibetanere. Kinesiske myndigheter frykter at han kan påvirke frihetsbevegelsen i Tibet til å slåss om uavhengighet, ettersom landet ble okkupert av Kina i 1959, og Dalai Lama måtte flykte til India. Derfor har kinesiske myndigheter fengslet Panchen Lama, buddhistlederen som skal finne den neste Dalai Lama – og i stedet laget sin egen Panchen Lama – for å kontrollere hvem som blir den neste Dalai Lama.
Buddhisme er den største institusjonelle religionen i Kina, med godt over 200 millioner tilhengere. Den statlig godkjente formen for buddhisme administreres gjennom Kinas Buddhistforening, som fungerer som en bro mellom de mange buddhistretningene og staten. Visepresidenten av foreningen er Gyancain Norbu (f. 1990), som regnes som den 11. Panchen Lama av kinesiske myndigheter, men ikke av det store flertallet tibetanske buddhister.
De første kristne misjonærene i Kina kom på 600-tallet, og kristendommen har siden da vært en minoritetsreligion. Det finnes ingen nøyaktige tall, men antallet kristne er trolig mellom 2–4% av befolkningen. Det er cirka fire ganger så mange protestanter som katolikker.
Da Mao Zedong innførte kommunisme i Kina i 1949, erklærte daværende pave at kinesiske katolikker ikke skulle samarbeide med den ateistiske kommunistregjeringen i Kina. Dermed gikk den katolske kirken under jorden. I 1957 ble Den kinesiske patriotiske katolske forening grunnlagt, som fremdeles er den eneste statlige godkjente formen for katolsk kristendom i Kina. Biskoper i denne kirken utnevnes av kommunistpartiet, ikke av paven eller Vatikanet. Dermed eksisterer det to parallelle katolske kirker i Kina – en offentlig og lovlig – og en uoffisiell og ulovlig. De siste årene har myndighetene forsøkt å forene disse parallelle kirkene, blant annet ved en avtale mellom Vatikanet og myndighetene om at paven kan nedsette veto og anbefale nye kinesiske biskoper. Denne avtalen startet i 2018 og ble fornyet i 2020.
Protestantisk kristendom er mer utbredt enn katolsk og administreres via den statlig godkjente kirken Den protestantiske tre-selv patriotiske bevegelse og paraplyorganisasjonen Kinas kristne råd. Det store flertallet kinesiske protestanter tilhører likevel de uoffisielle husmenighetene, som ikke styres av staten. Disse menighetene anser den statlig godkjente kirken som ubibelsk og lederskapet der som lojale tjenere for kinesiske myndigheter.
Islam kom til Kina på 600-tallet. Religionen utgjør litt under 3 % av befolkningen i dag og er en minoritetsreligion. Staten regulerer islamske organisasjoner via Kinas islamske forening. Flere etniske minoritetsgrupper i Kina er muslimske og blant de største gruppene er muslimske uigurer.
Myndighetene slår hardt ned på muslimske uigurer, som anses som en trussel mot kinesisk enhet. Uigurene i Kina er en muslimsk minoritet på cirka 12 millioner mennesker med eget språk, egen kultur og egne skikker som hovedsakelig holder til i Xinjiangprovinsen, helt nordvest i landet. Diskriminering og systematisk undertrykkelse fra staten av uigurene i denne provinsen har pågått i flere tiår. Noen uigurske islamistgrupper har som reaksjon utført terrorangrep andre steder i Kina. Myndighetene har brukt dette til å legitimere bruken av enda tøffere midler mot uigurer mistenkt for terror.
Siden 2014 og fram til nå har undertrykkelsen fra staten økt. Det pågår massiv overvåkning av hele befolkningen i området. Videre er det opprettet egne omskoleringsfengsel – som uigurene og andre land betegner som konsentrasjonsleirer – der uigurer skal avlære islamsk kultur og lære å bli "ekte" kinesere. I disse fengslene er det avdekket grove tilfeller av fysisk, psykisk og seksuell mishandling. Over 1,6 millioner uigurer har sittet i disse fengslene i løpet av det siste tiåret.
USA kaller behandlingen av uigurene i Xinjiang for et folkemord. Kinesiske myndigheter benekter dette, kaller behandlingen nødvendig for å beskytte landet mot terrorisme og nekter journalister og menneskerettighetsorganisasjoner innsyn i hele provinsen.
Arthur, S. (2019). Contemporary Religions in China. Routledge, London and New York.
Fossen, M. (2021, 26. oktober). Uigur i Norge overlevde Kinas skrekkfengsel: – Noen er bare psykopater. ABC Nyheter. https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2021/10/23/195795818/uighur-i-norge-overlevde-kinas-skrekkfengsel-noen-er-bare-psykopater
Poceski, M. (2009). Introducing Chinese Religions. Routledge, London and New York.
Kværne, P. (2018, 4. juli). Religion i Kina. I Store norske leksikon. https://snl.no/Religion_i_Kina
Kværne, P. & Jacobsen, K.A. (2020, 28. juli). Taoisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/taoisme
Kværne, P. & Jacobsen, K.A. (2022, 30. mai). Konfutsianisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/konfutsianisme
Groth, B. & Romarheim, A. (2020, 10. januar). Folkereligiøsitet. I Store norske leksikon. https://snl.no/folkereligi%C3%B8sitet