Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Jødedom – åndelighet og opplevelse

Jødedommen har en lang tradisjon for opplevelsesbasert åndelighet. De jødiske profetenes møte med det guddommelige og middelalderens mystiske kabbala er kjente eksempler.

Hos praktiserende jøder er hjemmet sentrum for de rituelle handlingene. Opplevelser av samhold og ritualer knyttet til sabbaten og forskjellige høytider foregår i stor grad i hjemmet med familien samlet. Slike opplevelser av samhold og tilhørighet kan i seg selv være åndelige opplevelser for mange jøder.

Når det gjelder åndelige opplevelser i betydningen møte med det guddommelige, har jødedommen en lang og variert tradisjon å vise til. De viktigste eksemplene på jødisk åndelighet er profetisk jødedom, kabbala og hasidismen.

Profetisk jødedom

Den mest kjente jødiske profeten var Moses, profetenes profet. Moses møter Gud på fjellet Sinai og mottar Tora, Moseloven, den viktigste delen av jødenes bibel, direkte fra Abrahams Gud.

En av de tre hoveddelene av den hebraiske bibelen, Neviim (Profetene), omhandler de gamle jødiske profetene. Noen av disse beskrives som å ha hatt kontakt med Gud, gjennom visjoner og teofanier (gudsåpenbaringer). Særlig kjent er profetene Jesajas og Esekiels møter med det guddommelige.

Jesaja får visjoner av Guds trone og serafene, engler med seks vinger av flammer. Hos Esekiel fremtrer visjonen av Gud som en overveldende merkverdig tronvogn. Beskrivelsene av Esekiels visjon av Guds vogn blir grunnlaget for en gammel type jødisk åndelighet kalt merkaba-mystikk (hebraisk for «vogn»). Denne type jødisk åndelighet mistet popularitet i middelalderen, samtidig som en annen dukket opp.

Kabbala

Kabbala betyr «overlevering» på hebraisk og henviser til den muntlig overleverte tradisjonen som skal ha blitt overført i hemmelighet blant spesielt utvalgte frem til middelalderen. Så dukker noen nye tekster opp på 1200-tallet, særlig den viktige boka Zohar («lysglansen»), og kabbala oppstår som den mystiske retningen innenfor jødedommen – dvs. retningen som fokuserer mest på hvordan man skal få kontakt med Gud.

Gudssynet blant kabbalister er ofte mer abstrakt og utilgjengelig enn Toraens Gud. Gud anses som «den skjulte» samtidig som han er i alt. Guds feminine aspekt – Shekhina – vektlegges også av kabbalister. Etter hvert blir det en deling mellom kabbalister som fokuserer på teori og filosofi og andre som fokuserer på praksis og ekstase. Likt for alle kabbalister er synet på at jødenes bibel, Tanakh, kun kan forstås gjennom spesielle tolkningsmetoder som fører til skjult kunnskap om universet og Gud.

For å få kontakt med Gud bruker kabbalister teknikker som over Guds navn, , blanding av meditasjon og visualisering, en rekke ulike metoder for bønn både i fellesskap og alene. Faren til moderne kabbala, Isaac Luria (1534–1572), var som de fleste kabbalister rabbiner og den som systematiserte mange av de religiøse øvelsene nevnt over.

Hasidismen

På 1700-tallet oppstår hasidismen i Øst-Europa, som er en moderne form for jødisk mystikk som tar til seg mange elementer fra kabbala. Hasid betyr «from» og «gudfryktig.» Hasidiske jøder søkte gudskjærlighet og gudserfaring gjennom dans, musikk og ekstatiske bønner. Teoretiske studier av Tora blir nedprioritert, og det fokuseres mer på begeistring og hengivelse til Gud. Gudstjenestene blant hasidier er derfor ofte mer preget av ekstase og fokus på det nære forholdet mellom Gud og medmennesker.

Lederne for hasidiske grupper var stort sett ikke lærde rabbinere, men heller karismatiske lekmenn, som kalles for tsadikkim («rettferdige»; entall: tsaddik). Disse ble etter hvert ansett som bindeledd mellom mennesker og Gud, som hellige menn. Hasidismen lever videre i dag, særlig blant noen ultraortodokse jøder.

Utforsk

Bruk wikipedia og snl.no og undersøk hvor mange hasidiske jøder det finnes i dag. Undersøk også hvor mange ulike sekter det finnes i hasidismen, og hva som skiller disse.

Viktige begreper

  • profetisk jødedom
  • kabbala
  • hasidismen
  • kontemplasjon
  • introspeksjon