Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Jødedommen – organisering

Familien og synagogen er de to viktigste institusjonene i det religiøse livet til en jøde.

I tempelets tid

Da tempelet i Jerusalem fremdeles eksisterte, var det jødiske religiøse liv sentrert rundt prestenes offer-ritualer i tempelet. Presterollen gikk i arv. Etter romernes ødeleggelse av tempelet i 70 e.Kr., ble synagogen og hjemmet viktigere for utførelsen av ritualer og feiringer. Prestene fikk derfor en begrenset betydning, men de har fremdeles noen formelle oppgaver i enkelte retninger.

Rabbiner

Jødedommen slik vi kjenner den i dag bygger i stor grad på den rabbinske jødedommen som oppstod etter tempelets fall. Rabbinerne, eksperter på moselovene (skriftlærde), overtok nå rollen som religiøse ledere etter prestene, men i en annen form. Deres oppgaver var ikke knyttet til ritualene, men de var religiøse veiledere, jurister, dommere og fortolkere av de hellige skriftene.

I de første århundrene etter tempelets fall gjorde rabbinerne et stort arbeid med å tolke og kommentere Toraen, blant annet for å tilpasse religionen til den nye situasjonen uten tempelet. Gjennom dette arbeidet ble det produsert store mengder litteratur, blant annet Mishna og Talmud.

I Israel er fremdeles familielovgivningen underlagt rabbinerretten. Utenfor Israel – i diasporaen – har rabbinernes rolle som jurister og dommere forsvunnet. Her er rabbineren først og fremst en veileder og lærer i religiøse og personlige spørsmål. Mange jøder bruker rabbineren nærmest som en psykolog, parterapeut eller sosionom.

Å bli rabbiner krever lang utdannelse – ikke bare innen de religiøse tekstene, men de må også ha kunnskap om samfunn og kultur. Tradisjonelt har rabbinere vært menn, men i dag kan også kvinner bli rabbinere i ikke-ortodokse menigheter.

Synagogen

Det fantes synagoger også i tempelets tid. Synagogene oppstod trolig blant diasporajøder, kanskje allerede under Det babylonske fangenskapet på 500-tallet f.Kr., da det første tempelet var ødelagt og mange jøder ble sendt i eksil til Babylon. Etter det andre tempelets fall i 70 e.Kr. vokste synagogene frem som de viktigste religiøse møtestedene – også i Israel.

Synagogene er først og fremst et sted for bønn og tekststudier, men er også en viktig sosial møteplass mange steder. Gudstjenesten på sabbaten og deler av de religiøse feiringene og høytidsmarkeringene foregår her, men ellers er hovedvekten av jødedommens ritualer knyttet til hjemmet.

Det er menigheten selv som styrer synagogen og det som skjer der. Rabbineren deltar ofte med en preken, men det er ingen oppgaver som er reservert rabbineren. Rabbineren er altså ingen prest. Forsangeren, kantoren, leder bønnen i gudstjenesten. I enkelte menigheter kan kantoren ha flere funksjoner og kan derfor minne mer om en prest.

Familien og hjemmet

Hos praktiserende jøder er hjemmet sentrum for de rituelle handlingene. Ritualer knyttet til sabbaten og forskjellige høytider foregår i stor grad i hjemmet med familien samlet. Flere av de rituelle handlingene er knyttet til måltider, som sabbatsmåltidet på fredag kveld eller sedermåltidet under pesach.

I jødedommen har familien en spesielt viktig funksjon som viderefører av jødisk tradisjon og identitet. Dette henger blant annet sammen med at jødene i lang tid har levd som en minoritet under vanskelige forhold. Et fokus på religion og jødisk identitet i familien og hjemmet har vært helt avgjørende for jødedommens overlevelse. I tillegg knyttes jødisk identitet direkte til familien; den som er født av jødisk mor, regnes som jøde.

Viktige begreper

  • rabbinsk jødedom
  • rabbiner
  • skriftlærd
  • rabbinerretten
  • diaspora
  • Det babylonske fangenskap
  • kantor
  • sabbatsmåltid
  • sedermåltid