Terrorangrepene på Norge 22. juli 2011

Regjeringskvartalet

Gjerningsmannen Anders Behring Breivik, 32 år, gjennomførte et nøye planlagt massedrap på til sammen 77 mennesker i løpet av knappe 3,5 timer den 22. juli 2011. En 950 kilos gjødselbombe, som var plassert i en parkert bil utenfor Høyblokka i Regjeringskvartalet i Oslo, eksploderte klokken 15.25. Bomben hadde han laget selv, etter instruksjoner på internett.

I forkant av eksplosjonen sendte Breivik ut programerklæringen “2083. A European Declaration of Independence” til 8000 e-postadresser, sammen med en egenprodusert video. I manifestet begrunnet han handlingene han skulle gjøre. Han var uenig i måten Norge utviklet seg på.

Planen til Breivik var blant annet å sprenge Høyblokka i stykker, noe som ikke lyktes. 8 personer, både tilfeldige forbipasserende og folk som jobbet i området, ble drept i eksplosjonen. Flere ble skadet og fraktet til sykehus. Mange bygninger ble rammet. Området så ut som en krigssone, med glass fra ødelagte vinduer spredd overalt.

Utøya

Etter at bomben hadde gått av, kjørte Breivik til Utøya, som er stedet for AUFs ungdomsleir hver sommer. AUF er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon. Der befant det seg 564 politisk engasjerte ungdommer. Den eneste måten du kan komme deg til Utøya på, er ved hjelp av båt, og stedet har en fast ferje, som bruker 5–6 minutter på den korte turen.

Forkledd som politimann kom gjerningsmannen seg over til øya, og cirka klokken 17.25 startet han et massedrap på de som befant seg der. Til sammen ble 69 ungdommer drept og 33 skadet, og mange flere har fortsatt fysiske og psykiske skadevirkninger etter terrorangrepet. Breivik ble til slutt arrestert av politiets terrorstyrke, den såkalte Delta-gruppen, klokken 18.37.

Etter at bomben hadde eksplodert utenfor Høyblokka, kom det flere konkrete tips om gjerningsmannen som ikke ble fulgt opp av alarmsentralen i Oslo (110). Det ble heller ikke varslet riksalarm. Riksalarm kunne ha ført til økt beredskap i hele landet og stenging av utfartsveier ut av Oslo. Dette skjedde først etter flere timer.

Oslo og Buskerud politidistrikt samarbeidet dårlig, fordi de hadde forskjellige rutiner. Politiets beredskapsstyrke for terror, spesialstyrken Delta, ble forsinket på grunn av misforståelser rundt hvor Utøya lå.

Rett etter at bomben hadde gått av, begynte spekulasjonene om hvem som kunne stå bak. Terrorforskere, blant annet den anerkjente svenske terroreksperten Magnus Ranstorp og Helge Lurås fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt, gikk ut i media og sa at mye tydet på at det var en islamsk terrorgruppe som stod bak.

AUF-leder Eskil Pedersen, som flyktet fra Utøya under angrepet, trodde at Norge hadde blitt utsatt for et statskupp, og at “politiet var med på det". Disse ryktene forteller mye om hvor kaotisk og uoversiktlig denne ettermiddagen var.

Under masseskytingen på Utøya, hvor det yngste offeret var femten år, ble ungdommer drevet på flukt på en øy hvor det er svært vanskelig å gjemme seg. Det er cirka 600 meter inn til fastlandet, og mange valgte å legge på svøm, selv om gjerningsmannen skjøt etter dem. Noen låste seg inn på doen i Kafébygget, et viktig samlingssted på øya. Andre gjemte seg så godt de kunne bak steiner, klippeframspring ved vannet, eller ved å spille død. Alle var rammet av panikk, og ingen skjønte hva som egentlig foregikk.

Men det er viktig å huske på at 487 av ungdommene overlevde terrorhandlingen, selv om 69 ble drept og flere enn 33 skadet. Allikevel vet vi i dag at mange av de som overlevde, har fått for lite oppfølging av helsevesenet etterpå. Dette gjelder også naboer som bidro i den dramatiske redningsaksjonen, og overlevende fra Regjeringskvartalet.

Fra og med klokken 18.37 hadde spesialstyrken Delta gjerningsmannen under kontroll, og helsepersonell kunne få slippe til. Myndighetene jobbet hardt for å finne ut hvem som hadde overlevd, hvem som var fraktet til sykehus, og hvem som hadde dødd.

Det kom stadig opplysninger som tydet på at dette ikke var snakk om islamsk, men høyreekstrem terror. Fortsatt var det mange ubesvarte spørsmål, men gjerningsmannen var arrestert, og man hadde så langt ikke funnet flere terrorister eller bomber.

Ungdommene på Utøya som hadde overlevd, var i trygghet på det midlertidige mottakssenteret på Sundvollen hotell i Hole kommune. Regjeringskvartalet så ut som en krigssone, men ble bevoktet av soldater fra Heimevernet og Forsvaret. Regjeringen selv var blitt ført i sikkerhet, og statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet holdt cirka klokken 22.37 samme kveld en pressekonferanse. Her fortalte han at Norge fortsatt hadde en regjering som fungerte og som styrte landet. Norge stod samlet i krisetider.

Justisminister Knut Storberget, som var sammen med statsministeren, opplyste kort om at det var arrestert én mann, og at han var norsk. Man visste da fortsatt ikke hvor mange som faktisk hadde blitt drept i terrorangrepet. Tidlig på morgenen 23. juli ble det offisielle tallet på døde justert kraftig opp. Noen dager senere kom det fram at tallet var noe lavere. Til sammen 77 mennesker hadde dødd ved Regjeringskvartalet og på Utøya.

Én enkelt høyreekstrem mann hadde gjennomført det mest dødbringende angrepet på Norge i fredstid. Hvordan kunne det skje? Hvordan skulle vi reagere?

Bentzrød, S.B. (2013, 19. april). Slik har du aldri sett Garden. aftenposten.no. https://www.aftenposten.no/oslo/i/P3K0b/slik-har-du-aldri-sett-garden

Borchgrevink, A.S. (2012). En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Gyldendal: Oslo.

NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Departementenes servicesenter.  https://www.regjeringen.no/contentassets/bb3dc76229c64735b4f6eb4dbfcdbfe8/no/pdfs/nou201220120014000dddpdfs.pdf

Seierstad, Å. (2013). En av oss. En fortelling om Norge. Kagge forlag: Oslo.

Stenstønes, M. (2017). På vår vakt. Beretninger fra Politiets beredskapstropp. Aschehoug: Oslo.

Svardal, Y.G. (2011, 4. august). Eksklusivt intervju: AUF-lederen trodde det var et statskupp. tv2.no. https://www.tv2.no/a/3551738