"Min familie i historien"

Dette spørsmålet er det faktisk ikke så enkelt å svare på. Svaret avhenger nemlig av hva du skal finne ut. Et generelt svar vil være: En god kilde er en kilde som kan hjelpe deg med å finne svar på de spørsmålene du har!

Gir kilden svar på det du lurer på?

Hvilke kilder du kan eller bør bruke, avhenger altså av hvilke spørsmål du stiller. Når du har noen kilder foran deg, må du stille deg følgende spørsmål: Kan denne kilden bidra til å gi relevante svar på det jeg lurer på? Hvis svaret er ja, har du funnet fram til en god kilde!

Hvis du vil finne ut hvordan det var å vokse opp i Norge på 1950- eller 1960-tallet, kan intervjuer med personer som var barn i den perioden, være en utmerket kilde. I en intervjusituasjon kan du spørre kilden direkte om det du lurer på, og forhåpentligvis får du også direkte svar. (Mer informasjon om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju, finner du under Tips 2.)

Bruk flere kilder!

Noe som er viktig å huske, er at én kilde bare gir én framstilling. Det er meget sannsynlig at det finnes flere meninger om og alternative framstillinger av det som skjedde. Derfor er det alltid en fordel å bruke flere kilder. Du kan for eksempel gjennomføre flere intervjuer eller lete etter andre typer kilder.

Kanskje har personen du skriver om, skrevet dagbøker eller brev? Og kanskje finnes det fotografier fra den tida? Ulike gjenstander (for eksempel gamle leker, klær og sko) kan også fungere som kilder. Gjenstander kan være litt mer krevende å bruke enn tekster. Grunnen til det er at gjenstander ikke forteller noe direkte, men krever at du tolker dem. Kanskje finner du også statistikk eller bøker der noen har skrevet om temaet du interesserer deg for. Læreboka du har i historie, vil også kunne brukes som kilde. Alt vi har nevnt, kan brukes som kilder til å gi svar på det du vil finne ut.

Ulike typer kilder

Her er det viktig å skille mellom historiske kilder (primærkilder) og litteratur (bearbeidede kilder eller sekundærlitteratur). En historisk kilde vil være spor fra fortida. Disse sporene – eller levningene – har altså blitt til i fortida, og vi bruker dem for å gi en historisk framstilling. NB! For enkelthets skyld sier vi at en person som levde på den tida du skriver om, og som forteller deg hvordan det var, også er en historisk kilde.

Med litteratur mener vi bearbeidede framstillinger av fortida som bygger på historiske kilder. Et godt eksempel er læreboka i historie. Forfatterne av slike framstillinger har ofte ikke selv opplevd det som skjedde, men har samlet historiske kilder, satt dem sammen, tolket dem og skrevet en mulig framstilling av hendelsene. Disse forfatterne har altså gjort det samme som du er i ferd med å gjøre!

I prosjektarbeidet ditt kan og bør du bruke begge typer kilder, men det er viktig å vite forskjellen på dem og hva de kan fortelle deg. Husk at historiske kilder er selve grunnsteinene i en historisk framstilling, og en historiker vil forsøke å lete fram flest mulig av dem.

Kanskje er intervjuer den eneste historiske kilden du har i arbeidet med besvarelsen. Det skal du ikke fortvile over, for intervjuer kan være svært gode kilder. Men for at et intervju skal bli godt og gi mye relevant informasjon, må du forberede deg godt.

Her kan du lese mer om hvordan du kan gå fram for å gjøre et godt intervju – og dermed få en god kilde.

Før intervjuet

Før du begynner på intervjuet, må du ha forberedt deg grundig. For det første må du ha satt deg inn i den historiske perioden intervjuet skal dreie seg om. Du bør altså ha lest framstillinger av perioden, for eksempel i læreboka eller andre bøker.

For det andre må du forberede spørsmål. Hva er du spesielt interessert i å få svar på? Lag en liste over temaer og konkrete spørsmål du kan tenke deg å stille. Kanskje svarer informanten på alt du er interessert i, uten at du stiller konkrete spørsmål. Men hvis det ikke går så lett, har du i alle fall en liste du kan bruke.

Sist, men ikke minst må du ha sjekket at utstyr du eventuelt skal bruke, er i orden. Sjekk for eksempel at det er batterier i opptakerutstyret, at mikrofonen fungerer, og at det er lagringsplass nok på opptakeren.

Intervjusituasjonen

Intervjuet bør foregå på et sted der både du og informanten kan føle dere trygge, og der dere ikke blir forstyrret.

Når du starter intervjuet, er det greit å begynne med noen "oppvarmingsspørsmål", slik at du og informanten blir trygge på hverandre. Still for eksempel noen enkle spørsmål om navn og om hvor han/hun er født og oppvokst.

Deretter kan du gå over på de mer interessante spørsmålene. Her kan det være lurt å stille åpne spørsmål, slik at informanten får mulighet til å snakke mest mulig på egen hånd. Da kan det komme fram mye interessant, og du gir informanten mulighet til å gi en personlig framstilling. Hvis du derimot merker at informanten begynner å snakke om noe som ikke er direkte relevant for temaet ditt, bør du forsøke å komme inn på riktig spor igjen. Du må altså være fleksibel!

I enkelte situasjoner kan det hende at informanten ikke har lyst til å svare på spørsmålet ditt. Det kan være mange grunner til det. Kanskje er det for personlig. Kanskje har informanten opplevd noe som var så traumatisk, vondt og leit at han eller hun ikke ønsker å snakke om det. I en slik situasjon er det viktig at du ikke presser informanten, selv om du verker etter å finne ut hva som har skjedd. Hvis informanten ikke vil snakke, må du respektere det!

Oppfølgingsspørsmål er alltid viktig. Det viser at du er en god lytter, og at du er interessert i det informanten snakker om. Eksempler på enkle oppfølgingsspørsmål:

• "Det du sa om … synes jeg var interessant. Kan du utdype det?"

• "Du snakket om … Hva betyr det?"

• "Da du opplevde det, hva følte du da?"

Når du skal avslutte intervjuet, bør du sørge for en myk avrunding. Ikke bare pakk sammen og gå. Ta deg tid til å si noe om hvor interessant intervjuet har vært for deg, og hvordan du skal jobbe videre med stoffet du har samlet inn. Spør også om du kan få komme tilbake dersom det er noe mer du lurer på.

Huskeliste

• Vær godt forberedt!

• Vit hva du ønsker svar på! Lag en liste med temaer og spørsmål.

• Du må kunne sakene dine, altså ha gode kunnskaper om perioden og temaet.

• La informanten snakke!

• Vær fleksibel! Kanskje har informanten interessant informasjon om noe du i utgangspunktet ikke hadde tenkt å spørre om.

• Ikke press for hardt dersom du oppdager at det er noe informanten ikke vil snakke om.

Etter intervjuet

Etter intervjuet starter det virkelige arbeidet. Nå må du sette deg ned og systematisere den informasjonen du har fått. Har du tatt opp intervjuet på bånd, kan det være lurt å skrive ned det som ble sagt, men dette kan ta veldig lang tid.

Det er også i denne fasen at du må drive kildegransking.

Det er god skikk at informanten får lese det du skriver eller lager. Informanten bør få se hva du har brukt intervjuet til. Dette vil være en garanti for at du ikke legger ord i munnen på informanten. Samtidig gir det informanten mulighet til å korrigere dersom han eller hun mener du har tolket noe feil. Det kan også hende at informanten etter intervjuet har kommet på flere ting som kan være av interesse for deg.

Å ha orden på referanser og lage en ryddig litteraturliste viser at du har forstått hvor viktig det er å underbygge argumenter og være etterrettelig og redelig.

Her kan du lese mer om hvordan du kan føre referanser og kilder.

Hvorfor oppgir vi kilder?

"Hva er kilden?" spør man ofte i debatter, og ja, det er viktig å oppgi kildene sine. Når vi argumenterer for noe, ønsker vi å vise til kilder for at argumentene skal få tyngde og troverdighet. På den måten underbygger vi argumentasjonen vår. Kan vi ikke underbygge et argument med kilder, vil andre lett beskylde oss for å komme med løse påstander som ikke har rot i virkeligheten. Vis til kilder, så vil argumentasjonen din bli sterkere!

Oppgir du kilder, vil du også framstå som etterrettelig. Kildereferanser gir leserne dine mulighet til å sjekke kildene du har brukt, og vurdere om tolkningen din er rimelig eller ikke.

"Har du tenkt det selv, eller har du det fra noen?" Det å presentere tanker som sine egne, mens det i virkeligheten er andre som har tenkt dem, er i praksis tyveri. Det innebærer at du "stjeler" andres tanker. Å stjele er ikke lov, men det er fullt mulig å låne og bruke andres tanker. Det eneste du må gjøre, er å si at det er andres tanker. Dette handler altså om å være redelig og anerkjenne andres tanker og arbeid. Bruker du andres tanker, må du være redelig og oppgi kilden!

Når skal vi vise til kilder i en tekst?

Når skal vi oppgi kilder? Spørsmålet er godt, og derfor ikke helt enkelt å svare på. Den generelle regelen er at du skal føre referanser når du låner noe fra noen andre. Enklest ser vi det når vi siterer noe. Da markerer vi sitatet med anførselstegn ("sitat, sitat, sitat …") og en referanse. Enkelte ganger siterer vi ikke direkte fra en tekst, men skriver om eller formulerer på en annen måte (parafraserer). Selv om det ikke er et direkte sitat, låner vi like fullt andres tanker, og derfor må vi ha en referanse. Men dette gjelder ikke bare tekst. Låner du bilder eller henter tanker og sitater fra en dokumentarfilm, skal du også ha med referanse til opphavspersonen.

Skrivetreneren Karl Henrik Flyum mener at hvis vi stiller oss noen spørsmål når vi skriver, kan det kanskje bli enklere. Spørsmålene gjelder hvilke forutsetninger vi antar at leseren har:

1. Hva kan vi ta for gitt, uten engang å måtte nevne det?

2. Hva er så velkjent og ubestridt at vi kan vise til det uten å måtte forklare eller begrunne det?

3. Hva er så ukjent eller tvilsomt at leseren vet, at vi må forklare og begrunne det særskilt?

Hvis vi antar at momentene er kjent for alle, trenger vi verken å forklare eller angi kilde. Vi trenger ingen kildereferanse på at Grunnloven ble skrevet på Eidsvoll i 1814. Men hvis momentet er helt nytt eller noe som ikke alle kjenner til, da må vi oppgi kilde og komme med en begrunnelse eller forklaring på hva det er.

Hvordan skal vi føre kildene i teksten?

Det er mange måter å referere til kilder på, og praksisen kan variere fra skole til skole. Det viktigste er ikke at alle gjør det på samme måte, men at du fører kildene dine på en konsistent og oversiktlig måte.

Noen liker å bruke fotnoter. Det er enkelt å sette inn hvis du bruker Word, og det blir lett å lese teksten. Andre liker å bruke parenteser i teksten for å markere referansen, for eksempel slik: (Harvard, 2015, s. 23). Her er det altså opp til deg hvordan du vil gjøre det.

Hvordan skal vi føre kilder i en litteraturliste?

APA-stilen er en enkel og ofte brukt referansestil i høyere utdanning. Lærer du deg den, vil du i tillegg være godt rustet for senere studier.

For å lære hvordan du bruker APA-stilen på ulike typer kilder, kan du lese mer på APA 7th på Kildekompasset.

Lykke til med etterrettelig og redelig føring av referanser!

Litteratur

Flyum, K. H. (2011). Forberedende øvelser i skisseskriving, kildebruk og drøfting – en verktøymakers verktøy til fagskriving. I K. H. Flyum & F. Hertzberg, Skriv i alle fag! Argumentasjon og kildebruk i videregående skole. Universitetsforlaget.

I vurderingskriteriene til Historiekonkurransen står det at en god besvarelse "setter ens egen undersøkelse inn i en større sammenheng". Hva menes egentlig med det? Hvordan får vi det til? Finnes det noen eksempler?

Å skrive en fortelling om en person kan være spennende i seg selv. Kanskje har personen du skriver om, levd et dramatisk liv med mange spennende episoder og hendelser? Men selv om personen ikke har en dramatisk historie å fortelle, betyr ikke det at du har et dårlig utgangspunkt for å lage en god besvarelse.

Enten historien er dramatisk eller handler om helt vanlige mennesker, er det noen felles utfordringer. Alle historier blir mer interessante og perspektivrike dersom vi ser dem fra ulike synsvinkler. Hvis fortellingen din kan sammenlignes med andre historier eller forklares med større, mer allmenne tendenser, vil det kunne løfte besvarelsen din. Sagt på en annen måte så dreier det seg om å gi det spesielle (din fortelling om familien) større tyngde og perspektiv ved å se det i sammenheng med det generelle (for eksempel det som står skrevet i historiebøker om perioden).

For å gjøre dette litt mer konkret tenker vi oss at du skal skrive om bestemoren din. Videre kan vi tenke oss at hun ble født rett etter andre verdenskrig, og at hun vokste opp i en typisk arbeiderklassefamilie. Du kan da beskrive hvordan oppveksten hennes var. Det blir den spesielle historien. Hva kan du så gjøre for å sette denne fortellingen inn i et større perspektiv? Én mulighet er å finne ut mer om arbeiderklassen på denne tida. Hvem tilhørte arbeiderklassen? Hvor mange var det? Hvor bodde de? Hvilke yrker hadde de? Det du nå har funnet ut, kan kalles den generelle eller den store historien.

Neste skritt kan være å sammenligne din spesielle historie om bestemor med den generelle. Er det noen likheter eller forskjeller? Framstår bestemors liv som et vanlig arbeiderklasseliv, eller var det noe spesielt med henne? Da vil du tydeligere kunne se om det var noe spesielt med din bestemor, eller om historien hennes var ganske normal. Det fine er at begge deler er interessant!

La oss videre anta at din bestemor var den første i familien som gikk på gymnaset og deretter på universitet. I familiesammenheng vil dette være unikt, men var det unikt i en større sammenheng? Da må du kanskje forsøke å finne ut hvor mange andre jenter fra arbeiderklassen som fikk mulighet til å ta høyere utdanning på samme tid. Igjen vil det generelle hjelpe deg med å kaste lys over din spesielle historie.

Vil det være mulig å gjøre det motsatte og gå fra det generelle til det spesielle? Altså å ta utgangspunkt i den generelle informasjonen du allerede har om en periode, og så spørre om dette også gjaldt for bestemoren din? Det er selvfølgelig mulig, men det kan være litt vanskeligere. Det vil blant annet kreve at du på forhånd har satt deg svært grundig inn i den generelle historien.

På den andre siden vil det å kunne mye om både det spesielle og det generelle være veldig bra. Jo mer du vet om bestemoren din, og jo mer du vet om den generelle historien, jo bedre vil du være i stand til å stille gode spørsmål og gjøre relevante koblinger mellom de to nivåene. Hvis du skal intervjue bestemor om livet hennes, vil det være en fordel om du kan mye om den store historien. Da vil du nemlig kunne stille bedre spørsmål i intervjuet. Svaret blir altså at jo mer du kan, om både det generelle og det spesielle, jo sterkere står du.

Eksempler

Dette er et utdrag fra en tidligere prisvinners tekst. Teksten handler om prisvinnerens bestefar, som var en av de tidlige innvandrerne til Norge fra Pakistan, og om hvordan han opplevde å komme til Norge.

I dette avsnittet kobler prisvinneren liten og stor historie sammen på en veldig fin måte. Les teksten, og se om du kan finne det. Det er ikke mer enn noen få setninger det er snakk om.

På dette tidspunktet hadde morfar allerede vært ansatt hos Allers trykkeri i flere måneder. Det var en lønnet jobb, men langt fra Khans drømmejobb. Selv om morfar aldri direkte ga uttrykk for misnøye over arbeidsplassen, kunne mormor lese hans melankolske ansikt. "Din morfar hadde forandret seg noe voldsomt da jeg møtte han i 1974. Til å begynne med forstod jeg ikke hva som var galt. I brevene han sendte meg, skrev han om hvor godt han hadde det. Etter hvert merket jeg at han var veldig nedfor hver gang han kom hjem fra trykkeriet. Det var vanskelig å få han til å fortelle hva som var galt, men han åpnet seg til slutt. Han fortalte at sjefen på trykkeriet ga han mer å gjøre enn de andre arbeiderne. De behandlet ham urettferdig. Når han skulle på do, ba de han vente for det var "alltid" opptatt." Var det virkelig slik at de behandlet morfar på en slik uverdig måte? Hvis vi ser på det med kritiske øyne er det viktig å huske at det er mormor som gjenforteller. Vi vet også at morfar ble urettferdig behandlet av sin far i ung alder. Kanskje var det derfor han opplevde det slik? Etter å ha studert andre kilder har mormors ord fått mer troverdighet. For det er flere kilder som tyder på at innvandrerne slet på arbeidsplassen. De fikk de tyngste jobbene og hadde lange arbeidsdager. For eksempel forteller norsk-pakistanske Ali til Dagens Næringsliv at han sydde 14–15 timer ved fabrikken Gresshoppa hver dag. Timelønnen var til å begynne med ni kroner, etter hvert økte lønnen til 11–12 kroner timen.

(Zeeshan Elahi Aziz. (2012). Den skinnende solen – skyggesider av integrering. http://www.historiekonkurransen.no/eksempler)

Det er de fire siste setningene som her er så relevante. Ved å gå til andre kilder og andres fortellinger klarer prisvinneren å sette denne bestemte delen av bestefarens historie inn i en større sammenheng. Bestefarens historie blir støttet opp av andres fortellinger. Da oppnår forfatteren to ting: Historien blir sannsynliggjort og mer troverdig, samtidig som den blir plassert inn i en større sammenheng.

Her er et annet eksempel. Besvarelsen handler om forfatterens oldefar, som valgte å melde seg inn i det norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig:

Min oldefar var ikke den eneste nordmann som meldte seg inn i NS. Under okkupasjonen hadde hele 55 000 nordmenn vært innom som medlemmer av partiet for en kortere eller lengre periode.

På to setninger settes oldefars valg inn i en større sammenheng. I den videre teksten presenteres flere årsaker til at de hadde meldt seg inn i NS, blant annet ideologisk overbevisning, økonomiske grunner og kampen mot kommunismen. Deretter går forfatteren over til å finne ut hvorfor oldefaren valgte å melde seg inn i Nasjonal Samling.

Stille spørsmål

Å stille spørsmål er alltid en god ting. Også når du skal forsøke å koble liten og stor historie sammen, vil spørsmål være et godt utgangspunkt og hjelpe deg med å komme i gang. Her har du en liste med mulige spørsmål du kan stille deg selv:

• Hva vet jeg ellers om denne perioden, og hvordan kan det være relevant for bestemors fortelling?

• Hvordan levde flertallet av befolkningen på denne tida?

• Hvordan hadde bønder det generelt på denne tida?

• Familien min la ned gården og flyttet til byen. Var det mange som gjorde det samme? Kan jeg finne noen kilder på dette? Statistikk, kanskje?

• Var det vanlig at …?

• Var det mange andre som gjorde det samme?