Borgerkrig og kommunisme

Bolsjevikene, nå kalt kommunistene, undertegnet en fredsavtale med Tyskland våren 1918 om avslutning av krigen på østfronten. Likevel skulle det ikke bli fred innad i Russland.

Et annen utfordring som måtte løses, var de russiske bøndenes ønske om å eie jorda selv. Den såkalte jordhungeren gjorde sitt til at bøndene engasjerte seg i revolusjonen. Fram til da hadde jordbruket i stor grad vært føydalt, altså at jorda ble eid av få, rike storbønder. Bøndene hadde i løpet av sommeren tatt saken i egne hender og krevd at tsarens og kirkens jordbruksland skulle deles med bøndene uten motytelser, altså en nasjonal løsning for alle. For å få støtte blant bøndene godtok bolsjevikene denne løsningen og utstedte i februar 1918 et jorddekret som støttet bøndenes krav.

Arbeiderne som deltok i revolusjonen, opptrådte ofte uoppfordret og mer radikalt enn det bolsjevikledelsen fant tilrådelig. Bankene og de største bedriftene ble gjort statlige. Blant arbeiderne ble slagordet "arbeiderkontroll" sentralt, og ofte ble det etablert spontane fabrikkomitéer som fjernet ledelsen og overtok bedriftene.

Bolsjevikenes planer og deltakelse i oktoberrevolusjonen bygde på Lenins tanker om at første verdenskrig skulle utløse en verdensrevolusjon. I flere europeiske byer fantes det revolusjonsforsøk, men disse ble raskt slått ned av myndighetene. Sommeren 1918 startet borgerkrigen mellom de røde bolsjevikene og motstandere av styret fra alle samfunnslag og politiske retninger.

Motstanderne av bolsjevikstyret hadde en felles fiende, men var politisk splittet. Sommeren 1918 kjempet ulike hvite styrker mot bolsjevikene med utenlandsk støtte. Målet var å knekke revolusjonen, men hva Russland skulle være, var det ulike interesser om blant de hvite styrkene. For de utenlandske styrkene var målet å få Russland med tilbake i krigen mot tyskerne på østfronten.

Selv om de hvite styrkene lenge hadde mange fordeler, gikk de røde styrkene til slutt seirende ut av borgerkrigen. Da utenlandske styrker trakk seg ut (1919) etter at tyskerne hadde kapitulert, ble de hvite preget av splittelse, politisk så vel som geografisk.

Bolsjevikene kontrollerte kjerneområdene i Russland. Til forskjell fra de røde, var de hvite styrkene dårlig koordinerte, og deres innsats fungerte i praksis som en rekke adskilte kriger uten sentral ledelse. Det eneste de hvite styrkene hadde til felles, var antibolsjevismen. De russiske bøndene og ulike minoriteter fryktet også i større grad de hvite styrkene enn de røde, fordi de ble betraktet som representanter for det gamle tsarregimet.

Med støtte fra arbeiderne, og i det minste velvillig nøytralitet fra bøndene, var Den røde armé i stand til å nedkjempe de ulike hvite arméene en etter en. I løpet av 1921 var bolsjevikene alene om makten i Russland, og året etter ble unionen av sovjeter etablert. Gjennom borgerkrigen mot de hvite gikk bolsjevikene på akkord med idealene om frihet og folkemakt. Frykten for kontrarevolusjon la forholdene til rette for et sterkt sentralisert ettpartistyre – med maktmidler til å forfølge potensielle fiender av den kommunistiske revolusjonen.

For Lenin var arbeiderklassens enhet på tvers av nasjonale grenser viktigere enn krav om nasjonal selvbestemmelse. Sammenbruddet for tsarregimet framkalte krav om selvstyre blant Russlands mange minoriteter. Likevel ønsket ikke alle minoritetene full uavhengighet, men et autonomt selvstyre tilknyttet en føderasjon av sovjet-republikker. Polen, Finland og de baltiske statene valgte å bryte ut av dette samarbeidet og erklærte seg selvstendige.

Sovjetunionen ble etablert som "unionen av sovjeter" i 1922. Den enkelte sovjetrepublikkens makt ble likevel svært begrenset og håndterte bare jordbruk, utdannelse og helse- og sosialspørsmål.

Kommunistpartiet tok nå sterkere grep om makten overalt i det nye Sovjetunionen. De så på seg selv som arbeidereliten som skulle lede massene gjennom revolusjon til det klasseløse samfunnet. I praksis ble proletariatets diktatur erstattet med partiets. All opposisjon innad og utad i kommunistpartiet ble bekjempet, og virkemidlene preget hele befolkningen. Sensur, tvang og hemmelig politi ble brukt for å gjennomføre dette, og potensielle fiender av partiet ble vilkårlig dømt og plassert i arbeidsleire.

Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.

Nielsen, J. P. (2021, 15. januar). Den russiske borgerkrigen i Store norske leksikon https://snl.no/Den_russiske_borgerkrigen