Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Napoleonskrigene

Napoleonskrigene fra ca. 1802 til 1815 markerte overgangen til 1800-tallets Europa. Sluttoppgjøret etter krigene fikk stor betydning for Norge og Norden.

Bruk kartet ovenfor:

Kartet ovenfor viser det historiske bildet av Europa i 1812. Bruk gjerne fullskjermmodus og klikk på informasjonspunktene for å få en gjennomgang av ulike slag, hendelser og forhold av betydning gjennom Napoleonskrigene.

Napoleon med sin hær

Betegnelsen Napoleonskrigene brukes om den krigstilstanden som rådde i Europa i perioden fra cirka 1802 til 1815, og er en fortsettelse av revolusjonskrigene fra 1792. Gjennom en rekke kriger oppnådde Napoleon kontroll over store deler av Europa.

Fra 1805 ble Østerrike, og etter hvert Preussen og Russland, beseiret etter flere slag, og måtte rette seg etter Frankrikes ønsker om nye territorier og mer innflytelse i Europa. Hovedfienden Storbritannia stod senere alene igjen. I et slag ved Trafalgar utenfor Spania i 1805 ble den franske flåten slått, og en invasjon av Storbritannia ble vanskelig.

Fra begeistring til misnøye

Mange steder i Europa ble franskmennene godt mottatt med sine opplysningsidéer fra den franske revolusjonen. Men begeistringen forsvant i takt med at okkuperte områder måtte stille med soldater og bidra økonomisk til Napoleons felttog og de krigene som fulgte med.

Fastlandsblokaden

For å presse britene iverksatte Napoleon en fastlandsblokade, kalt kontinentalsystemet. Målet var å stoppe all britisk handel med europeiske land som var under Frankrikes innflytelse. Russland, Østerrike og Preussen ble tvunget til å etterleve kontinentalsystemet. Britene svarte med en egen handelsblokade mot Frankrike.

For å hindre at Frankrike igjen skulle bli en sterk sjømakt, ble oppmerksomheten rettet mot den dansk-norske flåten i København. Britene gjorde forebyggende tiltak for å hindre at Napoleon fikk kontroll over flåten ved . Britiske skip bombarderte København, senket mange skip og førte deler av flåten med tilbake til Storbritannia. Konsekvensen ble at Danmark-Norge ble med på Napoleons side i konflikten med britene. Dette skulle bli skjebnesvangert for Norge og Danmark i tiden framover, og ved Napoleons fall i 1814.

Norge – blokade og nød

Alliansen med Napoleon førte til at Norge ble fiende med sin viktigste handelsforbindelse Storbritannia. Den britiske blokaden av Skagerrak rammet Norge hardt og førte til større avstand mellom Danmark og Norge. Langs norskekysten foregikk det tidvis krigshandlinger og trefninger. Mest kjent var .

I perioden 1812–1814 steg matprisene og det ble mangel på korn. Dette førte til hungersnød blant fattigfolk i store deler av landet. Varemangelen skapte sosiale spenninger mellom fattige og rike. Blant flere fremtredende handelsfolk i Norge oppstod det en misnøye med den eneveldige dansk-norske kongen og de økonomiske betingelsene i Danmark-Norge

Svensk kamp mot Napoleon

Siden februar 1808 hadde kongeriket Danmark-Norge også vært i konflikt med Sverige, siden svenskene stod på Storbritannias side. Etter at svenskene tapte Finland til Russland i 1809, og tronfølgeren døde, fikk Sverige en ny riksdag. Svenskene valgte ny tronfølger i 1810, den tidligere franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte, senere kjent som Karl Johan.

Karl Johans tidligere militære bragder spilte en viktig rolle, og med Storbritannias støtte reiste han krav om å få Norge som krigsbytte i kampen mot Napoleon.

Kieltraktaten

Med svensk hjelp ble Napoleons styrker slått i slaget ved Leipzig i 1813. For å hente inn "krigsbyttet Norge" vendte Karl Johan med sine militære styrker kursen mot Danmark sørfra. I frykt for en svensk invasjon av Danmark ble danskekongen tvunget til å gi fra seg Norge til Sverige. I i januar 1814 ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene.

Napoleons fall

Etter Napoleons mislykkede felttog mot Moskva i 1812 samlet en storkoalisjon mellom Russland, Storbritannia, Sverige, Spania, Østerrike og Preussen en felles front mot Napoleon og vant det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813. I april ble Paris tatt, og Napoleon måtte gi fra seg tronen og ble plassert på øya Elba utenfor Italia, og Frankrike måtte godta de opprinnelige grensene fra 1792.

Wienkongressen (1814-1815) ble den første av en rekke politiske samlinger der de seirende stormaktene diskuterte vilkårene for stabilitet og fred etter Napoleons fall. Under kongressen klarte likevel Napoleon å reise et nytt opprør i Paris til et siste slag mot stormaktene ved Waterloo i dagens Belgia. Igjen ble Napoleons styrker slått, og han selv ble deportert til St. Helena utenfor Vest-Afrika, der han døde 1821.

Guoskevaš sisdoallu

Fágaávdnasat
Arven fra opplysningstiden

Arven fra opplysningstiden er synlig i dagens samfunn. Opplysningstidens idéer har blitt videreført i kampen for medbestemmelse og frihet.

Fágaávdnasat
1814: Skjebneåret for Norge

I løpet av 1814 gikk Norge fra å være en del av det dansk-norske eneveldet til å bli et selvstendig rike i en personalunion med Sverige.