Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Gjennom natten (utdrag)

En far mister sitt barn og sørger over tapet.

HELVETES JÆVLA DRITT

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.

Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.

I dagene etter begravelsen gjorde jeg ikke stort, bortsett fra å se på tv. Som med et håp om at hvis jeg bare satt slik, uten å røre meg, fullt og helt konsentrert om det som foregikk på skjermen, ville smerten etter hvert forsvinne, da ville jeg bli en del av den andre virkeligheten, der smerte ikke finnes. En kveld så jeg en Rosa Panter-film. Det var den hvor Clouseau (Peter Sellers) under avhøret av en velstående engelsk familie setter fast hånden i hansken til en gammel rustning og forvandler stuen til en slagmark før han er ferdig med Poirot-oppsummeringen sin. Og plutselig var ikke latteren til å holde tilbake. Jeg som var sikker på at jeg aldri ville le igjen, jeg lo så det kjentes som jeg hadde et dyr inni meg som prøvde å spise seg ut. Jeg måtte skru av tv-en til slutt, hadde jeg sett filmen til ende, ville jeg ha eksplodert.

«Den helvetes jævla tv-en!» En kveld jeg sto ute og røkte i pausen mellom to serier jeg var begynt å følge med på, så jeg skyggen til Eva over gårdsplassen, den fór forbi som et skrømt. Så hørte jeg noe skrammel fra garasjen, men tenkte ikke noe mer over det. Da jeg kom inn i stuen igjen, var tv-en knust, økseskaftet sto ut av skjermen, som lignet en seig svart masse mer enn splintret glass. Selv sto hun midt på gulvet og hveste, som om hun hadde tungt for å puste. Heldigvis – eller uheldigvis – var Stine der, hun satt med armene rundt knærne og gråt, slik at det ikke kunne bli snakk om noe annet fra min side enn å gjøre hva jeg kunne for å roe henne. Jeg tenkte på det mens jeg satt og holdt rundt henne, hvordan det hadde vært et av mine tilbakevendende klagemål i alle år, alle timene Eva tilbragte foran tv-en, hvordan det hadde gått meg på nervene mang en gang, tiltaksløsheten det vitnet om, det evinnelige tidsfordrivet, forsvart av henne som avkobling, livsnødvendig, hvis jeg forsto henne rett, i vente på en ny dyst, som om arbeidet hennes var det eneste virkelige, resten av dagene ikke ment for annet enn å samle krefter for å bli i stand til å vende tilbake til det igjen, som om hun hadde gitt opp å være den hun egentlig var når hun var hjemme sammen med meg, sammen med oss, at dette var blitt noe hun sparte til arbeidsdagene, akkurat som det ikke var nødvendig å anstrenge seg lenger, at jobben med meg var gjort, i motsetning til jobben med de andre: alt dette kunne komme vellende opp i meg bare ved synet av henne halvt liggende i sofaen med ansiktet badet i fjernsynsskjermens altoppslukende skimmer.

Etter at tv-en var knust, ble det lange spaserturer i stedet for CSI Miami og Dexter og gamle klassikere på TCM. Jeg valgte helst ruter jeg ikke hadde gått før og oppdaget til og med noen stier jeg ikke visste om. På noen av dem fikk jeg det for meg at det ikke hadde vært folk på mange år, grenene vokste langt inn på stien og dasket mot jakken når jeg passerte. Av og til, når det var mørkt, kunne jeg få øye på et lys, flere lys, bitte små på grunn av avstanden, men likefullt synlige gjennom en uendelig rad åpninger i bladverket. Et blinklys på en bil dukket for eksempel opp rett foran meg, like etterpå et trafikklys som skiftet fra gult til grønt, langt i det fjerne.

Hver gang jeg kom hjem, sto jeg litt i gangen og lyttet før jeg gikk inn, for å høre om noen gråt.

Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?

Verden hånte oss. Den hånte Stine, som skulle vært en del av det yrende mylderet, som var ment å skulle utgjøre en brikke i dette store spillet ennå i mange år, som bare så vidt hadde begynt da hun ble utestengt fra det. Enda jeg visste at hun ville bli det igjen om en stund. Og at det høyst sannsynlig ville gå bra, med tiden til hjelp. «Med tiden til hjelp»: en hån, dét òg. Tanken på at det ville gå bra. At hun ville klare det. At hun om ikke altfor lenge igjen ville svinge seg i valsen, smile og le, tulle og tøyse, fullt og helt dedikert til det evinnelige fjaset en tilværelse blant jevnaldrende besto av, som det var meningen at den skulle bestå av, som en nødvendig strekning på veien frem til hennes voksne jeg. Alt dette skulle hun vende tilbake til, med friskt mot, det var bare et spørsmål om tid. Det som tynget henne skulle ristes av, ikke helt, men nok til at hun kunne fortsette å leve blant sine, nok til at hun atter kunne svinge seg i valsen sammen med dem.

De første dagene sa hun ingenting. Hva var det å si? Hver gang jeg eller Eva, i hver vår redsel for hvordan hun hadde det, prøvde å få noe ut av henne, ble hun stram i ansiktet, hard som en stein, eller hun begynte å gråte, noe som til slutt gjorde oss mer redde for å prøve enn for hva vi ville få vite dersom vi lyktes med det. Da hun så endelig brøt tausheten, var det ikke med annet enn skjellsord og bannskap. HELVETES JÆVLA DRITT, var det første jeg hørte henne si. Det var som å høre Eva, stemmen til forveksling lik. Begravelsesagenten hadde vært hjemme hos oss for å diskutere de siste detaljene, jeg hadde akkurat lukket døren bak ham da jeg hørte Stine inne fra kjøkkenet. HELVETES JÆVLA DRITT! Jeg kjente et stikk av glede. Første livstegn fra en vi trodde var blitt borte for oss! Jeg gikk inn til dem. Stine hadde reist seg, det bare veltet ut av henne, det så ut som hun kastet opp, den ene grovheten verre enn den andre, beskyldningene haglet. Eva strakte ut armen og fikk så vidt tak i henne, før hånden ble slått tilbake. Jeg så på dem og så hvor like de var blitt, mor og datter. Stine hakket vakrere, som om hun hadde tatt med seg ansiktet til Eva og perfeksjonert det. Og jeg tenkte på hvor ofte hun, da hun var mindre, hadde sittet taus og lyttet til broren mens han la ut om alt mellom himmel og jord, hvordan hun satt og observerte ham og beundret ham, hvordan hun hadde overlatt snakkingen til ham, sendt ham foran seg ut i verden, slik at han kunne fortelle henne om den.

Hele tiden prøvde jeg å tenke på noe annet, men fikk det ikke til, konsentrasjonen glapp, tankene var som dårlige tegninger, de måtte rives i stykker med én gang.

Eva begynte ikke å gråte før det var gått flere uker. Men en dag jeg kom hjem fra en av de helvetes jævla turene mine og hørte støvsugeren inne fra stuen, fant jeg henne i en bylt på gulvet, hulkende, som om hun hadde grått ut alt som var og ikke hadde mer å gi, men allikevel ikke klarte å stoppe. Jeg heiste henne opp, hun var tung som en kraftig mann og holdt støvsugerrøret i et så hardt grep at jeg måtte bryte opp én og én finger for å få det løs. Jeg dro henne opp i sofaen og la hodet hennes i fanget mitt. Noen store våte flekker syntes på gulvet der hun hadde ligget. Jeg strøk henne over håret og hysjet på henne. «Så, så,» sa jeg, som til et barn. «Vi skal klare det. Vi skal klare det.» Men jeg hadde ikke før sagt det, så kjente jeg hulheten i det, hulheten i det jeg akkurat sa, i det jeg hadde overtalt meg selv til å ville enda en gang – akkurat som da jeg vendte tilbake etter «eventyret mitt» – hulheten i alt som hadde vært, alt som var, alt som kom til å være. Og jeg visste at uansett hva jeg sa til henne, uansett hva jeg enda en gang fikk henne til å tro på, så kom det før eller siden til å bli avslørt som tomme løfter, som lovnader uten dekning i noe, uten forbindelse til den virkeligheten som nok en gang ville komme til å ødelegge for oss. Ennå lå hun bare der, uten å røre seg. Og jeg kjente hvordan kroppen hennes stivnet mens jeg satt og holdt rundt henne og støvsugeren fortsatte sitt ville brøl mot veggene. Hva skal vi gjøre, tenkte jeg. Når dette er over. Når vi er ferdige med all sorgen. Når vi har kommet oss igjennom det, hvis vi gjør det, hva i all verden skal vi foreta oss da.

Eva hadde vært der inne og ryddet, visste jeg, selv hadde jeg ikke orket å gå inn der, jeg vet ikke hvorfor. Av frykt for at han ville være der, i alt som var hans? Til slutt tynget det meg slik at det føltes som jeg ikke kunne gjøre noe annet før jeg hadde gjort det. Jeg ventet til en dag jeg var alene i huset. Enda ble jeg stående lenge foran døren. Mens jeg sto der gikk det opp for meg hvor lenge det var siden jeg hadde vært på rommet hans, ikke en eneste gang etter at jeg flyttet hjem igjen, ikke siden før jeg forlot dem for å leve sammen med Mona. Jeg banket på først. Så åpnet jeg døren og gikk inn.

Eva hadde ikke ryddet. Alt var slik han hadde etterlatt det, hauger med klær på gulvet, headset og håndklær og CD-er og blader og tomme energidrikkbokser, ledninger, en deodorant, en sprayflaske, spillkonsollen som en liten klippe midt i virvelen av rot. Skapdøren var åpen, en kurv med undertøy dratt ut. I vinduskarmen sto en gruppe uniformerte skjeletter på geledd, håndmalte, forseggjorte, med en svart firkantet plastbrikke under føttene på hver enkelt. Det eneste, slo det meg, som bar preg av orden. Ledningen til spillkonsollen hadde fått en knekk i leddet rett over kontakten, da jeg bøyde meg ned for å trekke den ut av støpselet, gnistret det til i bruddet der litt av kobberet syntes. Skremt slik et barn ville blitt, lot jeg den være i.

Jeg satte meg på sengen. Dynen kjentes fuktig, det ene hjørnet var misfarget. Jeg kikket opp i taket. Alle bildene og plakatene jeg hadde sett der en gang var borte. Men det sto skrevet noe der, med sprittusj, butte blokkbokstaver: JEG VIL IKKE VÅKNE I MORGEN.

s.9–14

Kilde

Sæterbakken, S. (2011). Gjennom natten. Oslo: Cappelen Damm forlag.

Guoskevaš sisdoallu

Fágaávdnasat
Memento mori

Memento Mori – Husk at du skal dø. Hvordan omhandler litteraturen dette temaet?