Robinson Crusoe

Daniel Defoes historie om Robinson Crusoe ble første gang utgitt i 1719. Boka handler om en ung mann som forliser på ei reise fra England til Guinea. Som eneste overlevende blir han skylt i land på ei øde øy langt fra sivilisasjonen. Defoe var åpenbart inspirert av den populære fortellinga om Alexander Selkirk og hans «Cruising Voyage Round the World». Selkirk hadde strandet på ei øy i fem år. Historia, som ble fortalt av kapteinen på skipet som reddet ham, ble utgitt i 1712.

Boka om Robinson Crusoes eventyr passer utmerket med det som var den kulturelle dagsordenen i opplysningstida. Crusoes dagboknotater er nøyaktig nedtegna observasjoner, ført i pennen av en hovedperson som måtte kjempe mot den utemma naturen for å overleve. Med det han kan redde av verktøy og utstyr fra forliset, bygger han sitt eget lille univers, der han gjør bruk av hva han kan finne av råvarer på øya. Han må stole helt og holdent på seg selv, fordi, som han sier: «Jeg kunne ikke vente på noen guddommelig innblanding.»

Og det er ikke bare naturen som er vill og utemma. Robinson møter brutale kannibaler som kommer til øya for å feire at de har tatt fanger fra en annen stamme. Han redder en av disse fangene som er i ferd med å bli spist av sine brutale fiender, og gir ham navnet Fredag. De to ender opp i et ganske særegent forhold; Fredag blir så å si Robinsons eget opplysningsprosjekt. Fra å være en villmann blir Fredag opplært til å bli et sivilisert menneske. Han får lære om kristendommen og hvordan en engelsk gentleman bør opptre.

Som god opplysningsmann bekjemper Robinson slik det primitive og udanna og skaper et sivilisert samfunn gjennom en systematisk og vitenskapelig tilnærming.

Der finnes en rekke historier om personer som havner på ei øde øy og må klare seg med det øya har å tilby. Slike historier kalles robinsonader. I vår tid har de vært inspirasjon for ei rekke tegneserier, filmer og realityserier på TV.