Opplysningstidens idégrunnlag og filosofer

Men det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte «glorious revolution» i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren og svigersønnen hans, Maria og Vilhelm, som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok , en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme. I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var et av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med «Bill of Rights» ble det umulig å innføre enevelde i England.

Den engelske filosofen John Locke gikk enda et steg lenger i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Thomas Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var «primitive» i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante. Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).

Locke inspirerte mange av opplysningstidens politikere og tenkere. Han holdt også liberale verdier høyt. Den amerikanske grunnloven ble påvirket av hans ideer. Også i Frankrike var det mange som leste Lockes skrifter. Den franske politiske tenkeren Charles Montesquieu omsatte mange av Lockes tanker til politiske styringsprinsipper. Han utfordret eneveldet med maktfordelingsprinsippet. Ideen bak dette prinsippet er at makten i en stat bør deles mellom tre statsmakter: den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten. De tre statsmaktene skal utnevnes uavhengig av hverandre. I Norge i dag er det regjeringen, Stortinget og domstolene som representerer de tre statsmaktene.

«Tilbake til naturen» er et slagord som er blitt tillagt den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Han tok både Hobbes og Lockes tanker et steg videre, og han ble regnet som radikal i samtiden. Han så for seg at mennesket var født med en rekke gode egenskaper, men at storsamfunnet skapte egoistiske og uærlige mennesker. Rousseau skrev om dette i verket Om samfunnspakten, som kom ut i 1762. Han så for seg samfunnspakten som en avtale mellom alle innbyggerne i en stat, der de gikk sammen om å sikre sine egne friheter og rettigheter. I motsetning til Locke, som ville ha en kontrakt mellom de styrte og de styrende, ville Rousseau ha en kontrakt mellom menneskene. Den enkeltes vilje ble med dette overdratt til allmennviljen, som sto over viljen til den enkelte. Fellesinteresser skulle gå foran særinteresser. Allmennviljen skulle virke for samfunnets beste, og den legitimerte maktutøvelse over enkeltmenneskene. Det er likevel noe uklart hos Rousseau hvem som skulle sørge for at allmennviljen ble gjennomført. Filosofens tanker er derfor blitt brukt til å legitimere demokrati og nasjonalisme, men også diktatur og sosialisme.