Sigbjørn Obstfelder – en modernistisk lyriker
Forfatterskapet til Obstfelder er ikke særlig omfattende, men han skrev tekster i alle sjangrer. Romanene Korset (1896) og En præsts dagbog (1900) er begge eksperimentelle i formen. I En præsts dagbok møter vi en grublende og tvilende prest som blir usikker på om det finnes en Gud, og på hva som egentlig er meningen med livet hans: «Hvorfor banker du sådan, hjerte? Du banker og banker, og jeg vet ikke hvad det er du vil.»
Det er likevel som lyriker Obstfelder er best kjent. I tillegg til tekster som skildrer ensomhet og fremmedgjøring, skrev han flere dikt med temaer som forelskelse, kjærlighet og religiøs lengsel, og en rekke mer muntre og melodiøse dikt.
Da Obstfelder gav ut samlinga Digte i 1893, , fikk den blandet mottakelse. Mens Dagbladets anmelder skrev at «denne lille bog blir årets største begivenhed i Norge», mente journalisten i Aftenposten at disse diktene bare var «nonsens». Den blandete mottakelsen vitner om at folk var usikre på hvordan de skulle møte Obstfelders lyrikk. Han brøt nemlig med det de var vant til å lese. Var dette bruddet spennende nyskapning, eller var det bare dårlig lyrikk?
I dag ser vi tydelig at Obstfelder var en nyskaper innenfor den tradisjonelle lyrikken. Som andre modernister brøt han med tradisjonelle strofeformer og valgte friere rimmønstre. I stedet for enderim tok han i bruk bokstavrim, assonanser, lydhermende ord og varierende verselengde for å skape klanger og rytme i diktene sine. Denne omfattende bruken av musikalske virkemidler viser at Obstfelder var svært interessert i musikk.
Ufiltrert sansing
Et annet typisk trekk ved mange av Obstfelders dikt er utrop, spørsmål, pauser, avbrutte setninger og andre virkemidler som gjør at leseren identifiserer seg med jeg-personens ufiltrerte sansing og tanker. Obstfelders skrivemåte viser at formen er viktig for tolkingen av teksten – enten forfatteren støtter seg til kjente rimmønstre eller ikke.
Inspirert av Charles Baudelaire
Obstfelder var også inspirert av den franske forfatteren Charles Baudelaire (1821–1867). Baudelaire hadde allerede i 1850-årene skrevet såkalte prosalyriske tekster. Typisk for denne sjangeren er en blanding av fortellende prosa og lyriske virkemidler som klang, rytme, gjentakelse og poetisk bildebruk. Men mens en del forfattere hadde innslag av prosalyrikk i sine romaner, skrev Obstfelder reine prosalyriske tekster.
I den prosalyriske teksten «Byen» møter vi en jeg-person som ikke finner ro der han er. Han bor på fjellet og har ikke sett noe menneske på mange uker. Livet hans er preget av absolutt stillhet og ensomhet, han hører ikke annet enn sine egne tanker og bølgeskvulpet i tjernet. Plutselig kjenner han angst og et savn etter andre mennesker, og fjellet framstår nå som kaldt, det har «intet hjerte».
For å finne indre ro og menneskelig fellesskap reiser han med toget til byen. Men i byen møter han ikke det han drømmer om. I stedet finner han mennesker som er fremmede for hverandre og ulykkelige: «De snakker ikke til hinanden, de smiler ikke til hinanden.» Dessuten iler og haster de ustanselig, «som var de piskede». Jeg-personen fylles av angst i møte med disse menneskene og konkluderer med at de er vanvittige.
Uttrykk for den modernistiske livsfølelsen
Vi kan lese «Byen» som et uttrykk for den modernistiske livsfølelsen. På 1800-tallet flyttet mange mennesker inn til byene, men de følte seg ofte hjemløse og savnet de nære sosiale båndene i bondesamfunnet. Jeg-personen i Obstfelders tekst mener han forstår hvorfor bymennesker alltid har hast, de «piskes af sin egen skygge». Dette kan vi tolke som at de innerst inne er misfornøyde med hvem de er og hva de gjør, og at de haster slik for å slippe å tenke på dette.
«Byen» er en subjektiv og sterk observasjon av hva urbaniseringen gjør med menneskene og forholdet mellom dem. I «Byen» finner vi også en kontrast mellom livet på fjellet og livet i byen, i alle fall på overflata. Jeg-personen i teksten opplever slett ikke det guddommelige nærværet i naturen som de romantiske dikterne elsket å skildre, tvert imot. Fjellet har ikke noe hjerte og maner fram angst hos jeg-personen. Derfor setter han sin lit til at byen kan være stedet han føler seg hjemme i. Men også byen skaper bare angst og fremmedgjøring. Jeg-personen blir hjemløs og ensom overalt i verden, han finner ikke ro noe sted.
Guoskevaš sisdoallu
Sigbjørn Obstfelder og Edvard Munch var gode venner. Hvordan kan vi se deres åndelige slektskap igjen i kunsten deres?
En innføring i forløpere for modernismen og de tidligere modernistene på 1800-tallet.