Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Vilhelm Krag

Vilhelm Krag (1871–1933) ble født og vokste opp på Sørlandet, og i mange av tekstene skildret han naturen og folket i landsdelen. Han skrev også noen nyromantiske diktsamlinger.

Lyrikken vender tilbake

Da diktet «Fandango» ble lest høyt i Studentersamfundet høsten 1890, vakte det stor begeistring hos tilhørerne. Her kom det noe helt annet enn den samfunns- og problemorienterte prosalitteraturen som hadde dominert de to siste tiårene. Forfatteren var en nitten år gammel student, Vilhelm Krag.

«Fandango» regnes som ett av de to programdiktene som innledet den nyromantiske perioden. Det andre diktet er «Jeg ser» (1893) av Sigbjørn Obstfelder.

Digte

Vilhelm Krag debuterte med samlingen Digte bare noen måneder etter suksessen med opplesingen i Studentersamfundet. Han fikk strålende kritikker og skryt i avisene for sin nyskapende poesi, og han ble omtalt som en kommende stor dikter.

Den første teksten i samlingen er nettopp «Fandango». Diktet var ikke bare et friskt pust etter en lang periode med samfunnskritisk prosa. Det bar også preg av nye impulser fra europeisk litteratur og kulturliv, en utradisjonell bruk av musikalske virkemidler som klanger, rim og rytme. I tillegg kommer en interesse for eksotiske steder og miljøer, en livsfølelse som skifter mellom overstrømmende livsglede og dyp melankoli, fortvilelse og sorg. Disse trekkene kan vi finne igjen i mye av den nyromantiske diktningen i 1890-årene.

Fandango av Vilhelm Krag

0:00
-0:00
Jietna: Vilhelm Krag / CC BY-SA 4.0

Ikke janitscharmusik.  
Stille, I marschtunge rhytmer!  
Stille, for fan, musikanter!

Tscherkesserinderne, tscherkesserinderne,
lad dem blot komme!

Ind skal de danse paa spæde smaa fødder
til dæmpet musik
fra fjerne guitarer!
Surrende, kurrende, kjælende toner,
smilende, hvilende, hviskende toner,  
sanselig søde:  
Fandango!

Inspirasjon utenfra – det eksotiske og fremmede

Et typisk nyromantisk trekk ved «Fandango» er fascinasjonen for det fjerne og eksotiske, for steder og kulturer som de fleste knapt hadde hørt om. Vi finner mange slike eksotiske elementer i diktet: Her spiller de janitsjarmusikk og danser fandango – det ene tyrkisk militærmusikk, det andre en spank folkedans. Vi møter også danserinner fra Tsjerkessia, et lite avsidesliggende land i Kaukasus.

Jeg-personen i «Fandango» likner en sultan eller hersker i et fjernt land. Han kan befale at musikanter skal spille, og at kvinner skal danse for han når han ønsker det. Han kan nyte all verdens gleder og opplevelser. Men det finnes en ting han ikke rår over, og det er døden. Vissheten om at han også må dø, virker lammende på han, og det eneste botemidlet han kjenner til, er å be musikantene spille høy, taktfast janitsjarmusikk for å overdøve de skremmende tankene.

Inspirasjon utenfra – dekadansedikterne

Med «Fandango» hadde Krag fanget inn strømmene i tida. Han var nemlig slett ikke den eneste dikteren i samtida som skrev om hvordan alt vakkert og levende bærer i seg kimen til sin egen undergang. De såkalte dekadansedikterne dyrket det eksotiske, sanselige og vakre, samtidig som de var opptatt av forfallet og det heslige.

Ordet dekadanse betyr forfall, nedgang, særlig i kulturell forstand. Tida like før og etter 1900 opplevde mange som sluttfasen av en kulturell periode. En kunne se at ei ny tid var i emning, men samfunnsendringene gjorde menneskene utrygge. I Frankrike brukte en begrepet «fin de siècle», det vil si slutten på århundret, om den melankolske og urolige stemningen som fulgte med denne overgangsfasen. «Fin de siècle»-stemningen preget verkene til mange forfattere og kunstnere i Europa.

Inspirasjon utenfra – symbolismen

Krag og de andre nyromantiske dikterne hentet også inspirasjon fra symbolismen, en litterær retning som vokste fram i Frankrike og Belgia i andre halvdel av 1800-tallet. Symbolistene ville ikke at kunsten skulle være realistisk eller samfunnskritisk. De ønsket en kunst som uttrykte ideer og følelser, men på en indirekte måte. Motivet i et maleri eller et dikt skulle ha symbolsk (overført) innhold og stå for noe annet og mer enn seg selv.

Diktet «Der skreg en fugl», som også er hentet fra Krags debutsamling, kan sies å være et godt eksempel i så måte. Det skildrer et kort øyeblikk, noen få sanseinntrykk, som formidler en sinnstilstand av dyp melankoli:

Der skreg en fugl over øde hav,
langt fra lande.
Den skreg saa saart i den høstgraa dag,
flaksed i brudte, avmægtige slag,
seiled på sorte vinger bortover hav
. . .

De symbolistiske lyrikerne la stor vekt på musikalske virkemidler som klanger, rim og rytme, men de brukte ikke nødvendigvis faste rimmønstre. Den ytre formen skulle sammen med ordene skape mening i teksten. Både i «Fandango» og «Der skreg en fugl» viser Krag hvor dyktig han er til å utnytte form, klang og rytme slik at de både utdyper og forsterker det som blir sagt med

Heimstaddikting

Nyromantikken skapte også en interesse for heimstaddikting. Mange mennesker opplevde urbaniseringen og moderniseringen av samfunnet som en trussel mot det bygdenorske, og heimstaddiktingen utgjorde en motvekt mot den nye og til dels skremmende utviklingen.

Heimstaddikterne skrev varmt om miljøet hjemme. Slik de så det, levde menneskene det gode livet der de hadde sine røtter og sitt opphav. Vilhelm Krag satt i Kristiania og skrev om Sørlandet, og han lengtet hjem. I 1917 skaffet vennene han boligen Havbukta i Ny-Hellesund.

I dag er Krag mest kjent for de muntre sørlandsvisene der han skildret folket og naturen på Sørlandet. Men Krags skildringer var ikke bare idylliserende. Både borgerlig dobbeltmoral, religiøs fanatisme og kvinneundertrykking er temaer i bøkene hans.