Nord-Amerika

Freden med spanjolene reduserte også faren for sjørøvere og kapring. Det gjorde reisen over havet mindre farefull. Kontinentet ble dermed mer attraktivt for de nye bosetterne, som ønsket å søke lykken eller rømme fra den «gamle verden», som Europa ble kalt.

De første som dro over, var lykkejegere og eventyrere. De dro først og fremst til det som i dag utgjør staten Virginia, i regi av det private selskapet Virginia Company. Selskapet hadde fått privilegium fra den engelske kong Jakob 1. til å slå seg ned der. Kongen så helt bort fra indianerne som holdt til i området.

For de første bosetterne i Virginia gikk det dårlig. Mange var adelsmenn og folk fra overklassen og hadde lite erfaring med å klare seg som nybyggere. De var vant til å kjøpe det de trengte, i de velutviklede byene i England. Den første vinteren viste seg å være hard, og indianerne var lite vennlige. Av 500 kolonister overlevde bare 60.

Til tross for de harde forholdene vokste den engelske kolonien i Virginia sakte, men sikkert. Mye av grunnen var at tobakk hadde begynt å bli populært i Europa rundt 1600, og den trivdes godt i jorda i Virginia. For å ha råd til å importere nødvendige varer fra moderlandet satte de derfor i gang en storstilt tobakksproduksjon. Det første forsøket ble gjort i 1612. Allerede i 1619 ble det utført 60 000 pund tobakk. Noen tiår seinere hadde utførselen økt til 1,3 millioner pund. Nøkkelen til den store produksjonen var plantasjedrift. Det vil si at det bare ble produsert tobakk, ingenting annet, på gårdene. Alt annet av nødvendige varer ble kjøpt inn.

De som gjorde det praktiske arbeidet på tobakksplantasjene i Virginia, var til å begynne med engelskmenn som i bytte mot billett for reisen over havet forpliktet seg til noen år med arbeid. Andre var straffanger, sendt til Amerika for å arbeide i stedet for å sone dommene sine i engelske fengsler. Verken straffangene eller de andre arbeiderne ble behandlet godt. Etter hvert ble de fattige og kriminelle engelskmennene erstattet av slaver fra Afrika. Sammen med plantasjeproduksjonen kom slaveriet til å kjennetegne samfunnet i de sørlige delene av Nord-Amerika i flere hundre år framover.

Lenger nord, i New England, kom det nybyggere som hadde rømt fra Europa på grunn av religiøs forfølgelse. De første var kalvinister, en sekt som besto av konservative protestanter. De kom med skipet «Mayflower» i 1620 og blir i USA omtalt som pilegrimsfedrene.

Der bosetterne i sør i stor grad var menn og lykkejegere med lite samhold, var bosetterne i nord gjerne familier som var bundet sammen i små samfunn gjennom felles tro. Mange så på det nye kontinentet som en mulighet til å bygge et Guds rike på jord. Selv om mange hadde edle idealer, ble møtet med kalde og harde vintre, og dessuten med «hedningene» – det vil si indianerne – et møte med en hard virkelighet.

Bosetterne i nord klarte etter hvert å bli noe mer selvforsynte, men satte aldri i gang med noe plantasjesystem, slik som i sør. Blant de viktigste varene som nybyggerne i nord solgte tilbake til Europa, var pelsverk og skinnvarer.

Selv om engelskmennene var de dominerende kolonistene i Nord-Amerika, var også andre land engasjert. Nederland sendte tidlig kolonister, det samme gjorde Sverige og Frankrike. De nederlandske og svenske koloniene ble etter hvert tatt opp i de engelske, mens de franske koloniene ble det som vi i dag kjenner som Canada.

Indianerne som bodde i Nord-Amerika, ble presset bort fra sine områder. De fleste indianersamfunnene var mobile jordbrukssamfunn. Det vil si at de dyrket jord, men når jorda var utarmet, flyttet de videre. Indianersamfunnet besto av mange mindre samfunn, som alene hadde vansker med å stå imot europeerne.

Indianerne gjorde flere forsøk på å kjempe mot europeerne. Men i møtet med overlegen våpenkraft, og fordi det også var mange indianerstammer som allierte seg med europeerne, ble det likevel aldri noen samlet motstand. Slik mistet indianerne over tid landet sitt til de europeiske nybyggerne.