Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Konge og kirke - maktkamp og gjensidig avhengighet

Med innføringen av én konge og én Gud – én verdslig og én åndelig leder – hadde både kongen og kirken festet et godt grep om folket i Norge. Men nettopp her lå også kimen til konflikt, nemlig den interne kampen om makten, æren og ikke minst skattepengene.

For var det egentlig kongen eller kirken som skulle ha mest makt i det nyopprettede Norge?

Gjensidig avhengighet

Kristendommen var en viktig faktor i samlingen av Norge. Kristendommens ideal var en sterk konge som styrte over store områder, og man så på kongen som Guds utsendte på jorda. Dette ga kongen en enorm legitimitet, og ikke minst makt over den nyopprettede kirkeorganisasjonen. Slik kunne kongene, med religionen på sin side, legge under seg lokale høvdinger og ledere. På denne måten dannet den nye religionen grunnlag for en sterk kongemakt.

Det var også viktig for kirken å tilpasse seg de lokale forholdene. Ellers ville den neppe ha fått så stor oppslutning. Derfor var det fornuftig for kirken å inngå et tett samarbeid med den framvoksende kongemakten. På den måten kunne de sikre seg inntekter i form av kongelige donasjoner og en viktig posisjon i det nye norske samfunnet. Det var også viktig for kirken å samarbeide med en sterk konge, som kunne forhindre krig, slik at kirken kunne etablere seg i fred og ro. På denne måten var kirken like avhengig av kongemakten som kongen var av kirken.

Maktkamp

Da kirken ble etablert i Norge, var det med kongen i spissen. Han var Guds representant på jorda, og han fikk derfor stor makt over kirkeadministrasjonen, både økonomisk og ideologisk. Slik var det også de fleste andre steder i Europa på samme tid.

På 1000-tallet vokste det fram en ny kirkelig bevegelse i Frankrike. De ønsket at kirken i større grad skulle styre seg selv og ikke være underlagt verdslige makthavere. Denne ideen førte til store stridigheter mellom kirken og kongemakten flere steder i Europa, og på midten av 1100-tallet nådde urolighetene Norge.

Som en konsekvens av denne striden fikk Norge sitt eget erkebispesete i Nidaros i 1152/53. Det førte til at kirken fikk utvidet makt i Norge, på bekostning av kongen. Blant annet ble det bestemt at kirken skulle ha «tiende». Tienden var en skatt som utgjorde ti prosent av landets kornproduksjon. På den måten ble kirken, som tidligere hadde vært avhengig av kongelige donasjoner, i stor grad økonomisk uavhengig. Kirken kunne også bannlyse enkeltmennesker og dermed utestenge dem fra kirken. I et samfunn der nettopp den felles gudsdyrkelsen var svært viktig, var en slik straff ganske hard. Derfor var det viktig for både konger og andre å opprettholde et godt forhold til kirken, noe som også bidro til kirkens utvidede maktposisjon.

Starten på en urolig tid - borgerkrigstiden

Den norske tronfølgeordningen var ikke helt ukomplisert i begynnelsen. Den kombinerte nemlig arv og kåring. Det vil si at alle sønner av kongen hadde rett på tronen, samme om han var yngst eller eldst, eller var født i eller utenfor ekteskap. Derfor var det mange kandidater å velge mellom hver gang tronen ble ledig. Den som var best skikket, hadde flest politiske støttespillere eller på annen måte fikk overtaket på brødrene sine, ble konge. Dette systemet kunne dessverre føre til store konflikter mellom de ulike kandidatene. Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, var det nettopp det som skjedde. Stridighetene etterpå skulle vise seg å bli starten på en over hundre år lang periode med uro rundt kongemakten, kjent som borgerkrigstiden.

Med bakgrunn i sin nye maktposisjon kunne også kirken blande seg inn i denne typen konflikter, ved å gi sin støtte til en av kandidatene. Ettersom kirken hadde en viktig rolle i kroningen av kongen, og ikke minst legitimeringen av kongemakten, var denne støtten viktig.

Birkebeinere og baglere

Mot slutten av 1100-tallet dannet det seg to grupper som støttet hver sin tronfølger, birkebeinerne og baglerne. Birkebeinerne fikk navnet sitt fordi noen av dem var så fattige at de bandt bjørkenever under føttene i stedet for å bruke ordentlige sko. Denne gruppen støttet kongsemnet Sverre Sigurdsson. Sverre skulle angivelig være uekte sønn av kong Sigurd Munn. Om det var tilfelle, er likevel tvilsomt. Ikke desto mindre var det dette som dannet grunnlaget for at han gjorde krav på den norske tronen. Men etter kirkens idealer var ikke Sverre en god nok kandidat. Kirken ville ha en tronfølger som var født innenfor ekteskap. Det var Magnus Erlingsson, som var barnebarn av Sigurd Jorsalfare. Derfor støttet kirken opp om Magnus. Denne gruppen ble kalt baglere, etter det norrøne ordet for bispestav – «bagall».

Sverre var konge i Norge fra 1177 til han døde i 1202. Men konfliktene mellom de to gruppene pågikk lenge etter at han var død. De støttet fremdeles hver sine kandidater. Det var i forbindelse med denne striden at birkebeinerne fikk fraktet den mindreårige Håkon Håkonsson over fjellet til Nidaros i 1206. Håkon var barnebarn av kong Sverre og birkebeinernes kandidat til tronen. Det var viktig å få den blivende kongen fram til Nidaros, som sto i sentrum for begivenhetene. Skituren over fjellet er blitt stående som et viktig symbol i norsk historie, og Håkon ble også valgt til konge i 1217. Etter at mennene hans hadde slått ned det siste opprøret fra baglernes side i 1240, ble det endelig fredeligere tider i Norge.

Norge etter borgerkrigstiden - et nytt samfunn

Birkebeinerne sto igjen som seierherrer etter borgerkrigstiden, og baglerne måtte innse nederlaget. Likevel innebar ikke dette noen svekkelse av kirkens makt. Tvert imot hadde hundre års stridigheter gjort at både statsmakten og kirken hadde festet et hardere grep om den norske befolkningen. Opprettelsen av ganske faste interessegrupper, som viste tydelig hva de sto for, gjorde at folk enkelt kunne velge hvem de ville støtte. For kongens del kunne han bruke militærmakt til å kreve inn skatter og skape lojalitet hos folket. På den måten styrket kongen sin maktposisjon.

I løpet av den urolige tiden var flere sider ved kongedømmet også blitt formalisert og tydelig bestemt. Kirken hadde fått igjennom sitt krav om at det var den eldste ektefødte sønnen som skulle arve tronen. Denne tronfølgeloven ble vedtatt i 1163. I løpet av 1200-tallet hadde kongen også fått et kongsråd. Kongsrådet besto av mektige menn som skulle veilede kongen og hjelpe ham med å administrere landet. Med innføringen av tronfølgeloven og kongsrådet kan vi si at kongedømmet ikke lenger var like sterkt avhengig av den enkelte kongens personlige egenskaper som tidligere. Det var den eldste sønnen som arvet tronen, ikke den som ble oppfattet som best skikket. Samtidig fikk kongen med seg rådgivere, som kunne sikre styringen av landet selv om kongen selv manglet de nødvendige egenskapene. Andre sider ved statsadministrasjonen ble også bygd ut i denne perioden, med for eksempel fastere skatteinnkreving og utbygging av forsvaret.

Vi kan på mange måter si at ved slutten av borgerkrigstiden hadde Norge gått fra å være et løst sammenbundet og personavhengig kongerike til å bli en stat med en godt utbygd statsadministrasjon.