Njuike sisdollui
Fágaartihkal

1536–37: Reformasjon og lydrike

1536 og 1537 er noen av norgeshistoriens mest dramatiske år. På en og samme tid mistet landet sin selvstendighet og ble tvunget til å gå over til en helt ny form for kristendom.

Fra personalunion til lydrike

Allerede i 1319 gikk Norge inn i en personalunion med Sverige. Det vil si at landene hadde felles konge, men var ellers selvstendige riker. Vi manglet en kongssønn og fikk felles konge med Sverige gjennom giftemål. Dette var en løs union som senere ble delvis oppløst, men da Norge fikk den danske kongsdatteren Margrethe til dronning, skulle dette endre seg. Hun hadde et mål om å bringe de tre landene sammen under én konge, og ved hjelp av sine gode kontakter og politiske kløkt klarte hun å få hyllet sin søsters barnebarn, Erik av Pommern, til konge i en skandinavisk union i den svenske byen Kalmar i 1397, den såkalte Kalmarunionen. I et opprør ledet av Gustav Vasa klarte Sverige å bryte ut av unionen i 1520. Norge, som den klart svakeste parten, sto igjen i unionen med Danmark.

Etter en blodig borgerkrig i Danmark på 1530-tallet innsettes Christian 3. som konge. Christian hadde selv møtt Martin Luther og var overbevist lutheraner. I 1536 innførte kongen reformasjonen i Norge og avsatte det norske Riksrådet. Dette ble gjennomført i praksis først året etter. Riksrådet var en slags regjering som besto av norske biskoper og adelsmenn som kongen måtte styre i samråd med. I Kalmarunionen hadde både Norge, Sverige og Danmark vært regnet som selvstendige riker med felles konge. Fra 1537 mistet Norge sin selvstendighet og skulle fra nå av være et såkalt lydrike styrt fra København. Slik skulle det bli helt fram til 1814.

"Norgesparagrafen" fra Christian 3.s håndfestning

Heretter skal Norge og alle dets landsdeler være og forbli under Danmarks krone, liksom de andre lands­del­ene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.

Reformasjon ovenfra

I Danmark og de fleste andre land der kirkene ble reformerte, fantes det folkelige bevegelser som ønsket en reformasjon av kirken. Slik var det ikke i Norge. I fem hundre år hadde det norske folk forholdt seg til en katolsk kirke som de gikk til hver søndag. Bare gjennom å delta i kirkens ritualer og bekjenne sine synder til en katolsk prest kunne de ha et håp om å slippe unna . De nye tankene fra Martin Luther om at man kan bli frelst bare ved å tro og at man kunne bekjenne sine synder direkte til Gud, hadde i liten grad nådd nordmenn. Mange må ha vært livredde for de endringene som skjedde.

Det ble også et opprør i Norge ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Opprøret ble slått ned, og erkebiskopen rømte fra landet. De fleste norske prester og biskoper gikk over til lutheranismen og fortsatte i sine kirker. All katolsk forkynnelse ble forbudt og klostrene ble nedlagt, men blant folk flest fortsatte katolsk tro og praksis i skjul i lang tid. Selve omvendelsen av nordmenn skjedde altså gradvis, selv om endringen formelt sett skjedde plutselig.

I den nye lutherske statskirken var Bibelen ikke lenger på latin, men på dansk. Stillingene som biskoper og prester ble også heretter stort sett fylt av dansker. Dette førte til økt dansk innflytelse ikke bare politisk, men også kulturelt. Det danske språket hadde allerede før reformasjonen begynt å dominere som skriftspråk, men reformasjonen befestet dansk språk som skriftspråk i Norge.

Her er en kort oppsummering av reformasjonen i Europa og Norge fra NRK skole:

Tenk etter:

Bildet øverst i artikkelen er fra "Reformationsmonumentet" i København. Det ble satt opp i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen i Danmark og Norge. Tror du et slikt monument kunne bli satt opp i Norge?

Guoskevaš sisdoallu