Ville bær – sunt og gratis

Ingen andre bærslag i norsk natur har slik status som molte. Molte ble tidligere brukt som middel mot skjørbuk, lenge før en visste om betydningen av C-vitamin. Derfor var noen tønner med molte med i provianten i tidligere tider når skip la ut på langturer.

Et høyt innhold av benzosyre (som er et naturlig konserveringsmiddel) gjør at molte kan lagres i lengre tid uten at bærene ødelegges.

Molte er det av de viltvoksende bærene våre som har høyest innhold av C-vitamin. Resultater fra analyser av molte gjort i ulike prosjekter ved Bioforsk Nord Holt viser at det gjennomsnittlige innholdet av C-vitaminer er 86 mg per 100 g bær. Dermed kan cirka 70 g molte per dag dekke det daglige behovet for C-vitamin (60 mg) for en voksen. Til sammenligning kan det nevnes at dyrket jordbær per 100 g inneholder fra cirka 40 til 70 mg C-vitaminer.

Molte inneholder også karotenoider, men i så små mengder at det trolig har liten betydning for den totale antioksidantmengden.

Blåbær er det vanligste viltvoksende bærslaget i Norge. Tørket blåbær har blant annet vært brukt til å stoppe løs mage.

Blåbær er ikke så lett å konservere fordi innholdet av naturlig konserveringsmiddel (benzosyre) er lavt. I gamle dager løste de lagringsproblemet med å lage saft av bærene, som ble lagret i trekar.

Innholdet av C-vitamin i blåbær fra ulike steder i Norden er forholdsvis lavt og ligger mellom 12–14 mg per 100 g bær.

Det er i de seneste årene påvist at blåbær har høyt innhold av flavonoider, og i norske blåbær er det påvist 400 mg per 100 g blåbær. På grunn av det høye innholdet av flavonoider er det totale innholdet av antioksidanter i blåbær svært høyt. Blant de ville bærene våre er det blåbær og krekling som har mest antioksidanter.

Det er også påvist at blåbær har antibakteriell virkning og kan hjelpe mot blant annet urinveisinfeksjoner.

Tyttebær har fra de eldste tider vært mye benyttet av mennesker. Det kan skyldes at tyttebær har høyt innhold av benzosyre (som i molte) og derfor var enkel å oppbevare i tider med liten tilgang til sukker eller moderne konserveringsmiddel.

Tidligere var det vanlig å oppbevare tyttebær i vann som tyttebærgrøt eller i surmelk. Tyttebær ble brukt som medisin mot forkjølelse og halsonde.

Tyttebær er nevnt som det eneste viltvoksende bærslaget som inneholder nevneverdige mengder av vitamin E. For øvrig inneholder tyttebær pektin. Pektin har ikke antioksidativ virkning, men skal ha andre positive effekter på helsa. Det er relativt lavt innhold av C-vitamin også i tyttebær. C-vitaminanalyser av tyttebær fra forskjellige steder i Norden viser et innhold på 4–10 mg per 100 g bær.

Det finnes to arter krekling. Vanlig krekling har enkjønnede blomster og setter relativt få bær. Den er vanligst i lavlandet og sør i landet. Fjellkrekling er tvekjønnet, gir ofte større bæravling enn vanlig krekling og er vanligst i fjellområdene og nordpå. Krekling har vært brukt til ulike formål, men er ikke av de mest verdsatte bærslagene hos oss.

Det var tidlig kjent at krekling skulle ha vanndrivende effekt, og derfor kalles krekling ofte for pissbær eller migbær.

På kong Sverres tid (ca. 1190) ble krekling brukt som råstoff for vinproduksjon. I Troms og Finnmark skal det ha vært vanlig å blande krekling med kokt fiskelever til en grøtaktig masse som ble spist med skje eller på flatbrød. Krekling ble oppbevart i surmelk eller reinsdyrmelk til vinterbruk.

Krekling er rik på C-vitamin. Analyser av knuste bær (fra Troms) ga et resultat med 17 mg C-vitamin per 100 g bær. Det er høyere innhold av C-vitamin i bærskallet enn i saften fra krekling.

Det er utført få analyser av innholdet av flavonoider i krekling. Resultatene så langt viser høye verdier, noe som samsvarer med det høye totalinnholdet av antioksidanter som er dokumentert. Så langt er det påvist at det er størst innhold av flavonoider i bærskall. Dermed må en drikke mye kreklingvin for å få i seg den samme mengden flavonoider som i friske bær.