Potetens historie i Norge
Åke Jønsson var en omreisende handelsmann i Sverige omkring 1740, og han var nok en av de første som brakte potetplanten til Norge. Det var dårlige tider i Sverige, og Åke fant ut at han like gjerne kunne prøve lykken i Norge. I skreppa si hadde Åke noen «nymotens knoller» som han hadde fått hos en adelsmann i Nolhaga i Sverige. På en gård i Vinger lurte de veldig på hva dette var for noe, og Åke gav bort noen av knollene. Han fortalte dem om poteten og hva den kunne brukes til.
Rundt omkring i Norges land fantes det mange opplysningsprester. Nye og viktige opplysninger ble lest opp i kirken, som stort sett var det eneste stedet der folk møttes. Herman Ruge og flere andre prester prekte om poteten i kirken for å opplyse menigheten om denne nytteveksten. Etter gudstjenesten mente menigheten at presten ikke hadde mye å snakke om. Ruge begynte selv å dyrke poteter på prestegården i Valdres og serverte poteter til gjestene sine. Dette gjorde han for at bøndene skulle bli fristet til å dyrke den nye planten. Herman Ruge var en typisk «potetprest», noe som innebar at han også ga bort potetknoller og satte poteter langs landeveien slik at folk kunne forsyne seg når de selv ville. Ved at bøndene kunne forsyne seg med poteter i veikanten, ble det heller ikke så synlig at de var fattige og hadde behov for ekstra mat.
Det var vanskelig for det norske folk å innse at de var nødt til å ta i bruk poteten for å berge liv og helse. Å dyrke potet var et tegn på fattigdom. Poteten kom likevel til å bety mye for kostholdet til Norges befolkning.
Folk var skeptiske til den nye planten, og de ville ikke ta i bruk verdifull kornjord for å dyrke poteter.
Det var mye overtro knyttet til den «farlige» potetplanten:
- Poteten var djevelens verk fordi poteten bodde under jorden og ikke var omtalt i Bibelen.
- Den kunne føre til svekket fordøyelse.
- Den kunne skade blodet.
- Man ble dum og spedalsk av å spise potet.
- Slemme barn ble også truet med planten. Truslene gikk ut på at hvis barna ikke var snille, kom potetplanten og «dro dem ned i jorda så de ble til en potet».
På begynnelsen av 1800-tallet (fra 1807 til 1814) var det uår i Norge. Det var kalde somrer med mye regn som førte til at kornet ikke vokste som det skulle, og krigen mot England førte til at England nektet å selge korn til oss.
Ettersom kosten vanligvis bestod av grøt og flatbrød, resulterte dette i stor matmangel i landet. Da fikk folk for alvor opp øynene for potetene, som ble kalt «krisetiders brødkorn». Potetene berget mange liv i denne perioden. Potetdyrkingen gjorde det også mulig å bosette seg på høytliggende gårder, fordi poteten var hardfør og gav sikre avlinger.
I perioden mellom 1809 og 1835 ble dyrkingen av poteter til mat seksdoblet! Folk ble avhengig av poteten, og den ble en viktig del av det norske kostholdet. Virkelig fart i dyrkingen ble det da bøndene fant ut at de kunne bytte ut kornet med poteter til brennevinsproduksjon.