Økonomisk vekst og levekår
Verdens handelsorganisasjon (WTO – World Trade Organization) er en internasjonal organisasjon som har som mål å legge til rette for enkel og rettferdig handel mellom stater. Mer enn tre firedeler av verdens land er medlem i organisasjonen. Utgangspunktet for Verdens handelsorganisasjon er at medlemslandene skal ha et forum for å forhandle frem handelsavtaler, og et sted hvor uenigheter kan diskuteres. WTO har likevel blitt kritisert for å favorisere de rikeste landene, samt for å svekke de enkelte lands kontroll over egen økonomi selv om grunnprinsippet er at alle medlemsland skal behandles likt.
Hvert år gir WTO ut en rapport som viser tall og trender på det internasjonale handelsmarkedet. I rapporten for 2018 meldes det at handel på verdensmarkedet hadde en kraftig vekst i 2017, og at økonomien vokser raskere for utviklende økonomier, enn for de utviklede. Med andre ord blir vesten tatt igjen av de ikke-vestlige landene. Handel mellom land internt i Afrika har nesten doblet seg fra 2010 til 2017. MUL-landene har derimot fremdeles en svært lav deltakelse på det internasjonale markedet, under 1%. Disse tallene gir ikke et fasitsvar på hvorvidt det går bra med et land eller ikke, men det gir en indikasjon på hvordan det står til.
«Gapminder» er en uavhengig svensk stiftelse som blant annet produserer statistikk om global utvikling. De har blant annet laget en skisse som viser økonomisk status i 2015, samt en video som viser hvordan de ulike landene i verden har utviklet seg økonomisk siden 1809. I deres materiale tas det utgangspunkt i forventet levealder og gjennomsnittlig inntekt per person i et land. Også her ser vi noen av de samme resultatene fra WTO-rapporten. Det går stadig bedre med landene som befinner seg i mellomsjiktet, mens det er store gap ned til de minst utviklede landene.
Med økonomisk vekst i et samfunn øker også mulighetene for de som bor der. I NIC-landene er det i dag store befolkningsgrupper som lever i et velstandssamfunn som ligner det vestlige. Med økte inntekter øker også forbruket. Det store spørsmålet som mange stiller seg er da: Hvis alle i verden skal ha likt forbruksmønster som det i Vesten – hvordan skal det da gå? Er det i det hele tatt mulig? Det korte svaret på det er nei. Samtidig tilsier FNs bærekraftsmål at alle har rett på et verdig liv i trygge, bærekraftige samfunn. Dette er en av de største utfordringene vi står overfor i dag.
Det er også gjort undersøkelser som viser at når inntekten når et visst nivå, har det ikke lenger noen innvirkning på hvor lykkelig en føler seg. Det er derimot innbyggere i land som ikke er på topp økonomisk som føler seg mer lykkelige enn de med mest penger.
Men dette gjelder kun en liten andel av verdens befolkning, selv om de aller fleste landene i verden befinner seg over fattigdomsgrensen. Unntaket er MUL-landene. Et sentralt poeng menneskene bak Gapminder ønsker å få frem, er at det mest sentrale skillet i dag ikke er mellom rene «fattige» og «rike» land, men mellom fattige og rike mennesker. I alle land finnes både mennesker med høy inntekt og mennesker med lav inntekt. Levestandarden til de med høy inntekt i ett land er påfallende lik de med tilsvarende inntekt i et annet land. Det samme gjelder for de med lav inntekt. Dette har Gapminder forsøkt å illustrere gjennom sitt prosjekt «Dollar Street». Her viser de bilder fra hjemmene til familier med ulike inntektsnivå fra ulike steder i verden. Som man raskt kan se, ligner hjemmene til de med omtrentlig lik inntekt svært mye på hverandre, uavhengig om de bor i Japan eller Mexico.
På verdensbasis er den økonomiske veksten størst i byer, mens fattigdommen øker på landsbygda. Også her i Norge øker skillet mellom de med mest penger og de med minst. Men hvis hele verdens befolkning ønsker økt velferd, og oppnår det ved å bo i store industrialiserte samfunn, eller kunnskapssamfunn – hvor skal vi da få råvarene fra?