Sosialantropologiens grunnleggere

Mennesket har alltid vært nysgjerrig på andre folkeslag og kulturer. Enten det har vært basert på et rent ønske om kunnskap, på kjærlighet eller frykt. I så måte kan antropologiens historie bli trukket langt tilbake. Den greske historikeren Herodot (484–420 f.Kr.) var for eksempel nøye i sine etnografiske beskrivelser av fremmede folkeslag, og kan på den måten ses på som en pioner på dette området, men de fleste faghistoriene begynner langt senere enn som så. Vi skal til et knippe tenkere som hadde sin storhetstid på midten av det nittende og tjuende århundre.

Lewis Henry Morgan (1818–1881)

Morgan, en amerikansk forsker, utviklet en teori om samfunnsutvikling. Han mente alle samfunn utviklet seg gjennom tre stadier: den ville tilstanden, barbariet og sivilisasjonen. I den ville tilstanden levde menneskene av jakt og sanking. Jordbruket ble den dominerende produksjonsmåten under barbariet, mens kjennetegnet på sivilisasjonen var at menneskene hadde innført skrivekunsten og staten.

En av grunnene til at Morgan var viktig for antropologiens utvikling, var hans interesse for ikke-industrielle samfunn. Antropologene ble i større grad enn sosiologene opptatt av fremmede og eksotiske samfunn. For disse forskerne ble temaer som kultur, religion og ritualer i forskjellige samfunn sentralt.

Edward Tylor (1832–1917)

Tylor, en britisk antropolog, skrev et verk som han kalte Primitive Culture. Her presenterte han en klassisk definisjon på kultur:

"(…) den komplekse helheten som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de andre ferdighetene som et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn."

Denne tidlige definisjonen anses fortsatt av mange som en brukbar forklaring på hva kultur er.

Tylor var, som mange andre på denne tida, en evolusjonist. Han var direkte påvirket av Charles Darwin og trodde på det man har omtalt som sosial evolusjon, nemlig at mennesket utviklet seg i en bestemt retning. De europeiske samfunnene hadde kommet lengst i en utviklingskjede hvor den "ville tilstanden" var begynnelsen. Her må det understrekes at Tylor ikke gjorde noe omfattende feltarbeid på egen hånd, selv om det i dag er en av antropologiens fremste metoder.

I løpet av de første tiårene av 1900-tallet vokste den moderne antropologien fram. For de europeiske stormaktene gjorde koloniseringen av Afrika og Asia det mye enklere å utføre feltstudier av eksotiske folkeslag og kulturer. I tillegg var dette undersøkelser koloniherrene i aller høyeste grad kunne dra nytte av.

I USA var forutsetningene for antropologiske undersøkelser annerledes. De europeiske nybyggerne hadde lagt mange av de indianske samfunnene i ruiner. Hos mange indianerfolk var det bare rester igjen. Derfor var det viktig å kartlegge indianske samfunn og kulturer før de forsvant for godt. I denne perioden var det spesielt to antropologer som stakk seg fram: Franz Boas og Bronislaw Malinowski. Disse to anses ofte som de sentrale personene i framveksten av moderne antropologi.

Franz Boas (1858–1942)

Franz Boas var opprinnelig fra Tyskland, men flyttet til USA for å studere amerikanske urfolk. Feltarbeidene hans omfattet ikke bare indianske folk, men også amerikanske inuitter. Mange anser han som grunnleggeren av amerikansk kulturantropologi. I tillegg har mange kjente antropologer vært elever av Boas, deriblant Ruth Benedict og Margaret Mead. Han er videre kjent som grunnleggeren av "culture and personality"-skolen. Et hovedtema i denne retningen er studiet av hvilken betydning barneoppdragelse har for kulturell variasjon.

Boas har også bidratt med historisk partikularisme. Dette er kort og godt et syn som går imot den evolusjonistiske tankegangen som mange antropologer før ham var preget av. Han mente derimot at hvert enkelt samfunn har sin egen historie og går ikke gjennom bestemte faser, slik blant annet Lewis Henry Morgan mente. I denne sammenheng har Boas også formulert en teori som den dag i dag er hyppig brukt som en metodisk grunnsetning: kulturrelativismen. Denne teorien handler om at ulike samfunn og kulturer må forstås ut fra deres egen logikk. Det blir derfor feil å vurdere dem ut fra hvor de er på en evolusjonistisk rangstige. Alle samfunn utvikler seg på sin egen måte. Her kan man se at Boas var imot den rasismen som preget tankegangen til mange av hans kolleger på denne tida.

Bronislaw Kaspar Malinowski (1884–1942)

Malinowski omtales ofte som grunnleggeren av den europeiske antropologien, og det er spesielt hans syn på hvordan antropologen skal innhente informasjon om andre folk, som har satt sitt preg på den moderne antropologien. Han mente at forskeren måtte delta i en langvarig deltakende observasjon, noe han selv gjorde under sine feltarbeid (1915–1918) på Trobiandøyene utenfor Ny-Guinea.

Ifølge Malinowski måtte antropologen strebe etter tett og langvarig kontakt med lokalsamfunnet. For å forstå det samfunnet man skulle forske på, var det nødvendig å tilbringe mye tid sammen med forskningsobjektene. På den måten ville det bli lettere for antropologen å gjøre seg kjent med de ulike sidene ved det aktuelle samfunnet enn om man bare var innom for en kort periode eller bare leste beskrivelser av andre som hadde vært der. Dette var uansett noe tidligere antropologer ikke hadde vektlagt i like stor grad. Malinowski satte derfor en ny standard, hvor forskningsarbeidene var mer inngående enn hva som hadde vært tilfelle med tidligere antropologer. Selv om deler av hans arbeid har blitt kritisert i ettertid, er idealet om et langvarig feltarbeid et av hans fremste bidrag til antropologien, og det framstår den dag i dag som et ideal for antropologer som skal ut i felten.

Eriksen, T. H. (2004). Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget.