Sedimentære bergarter
I løpet av millioner av år bryter erosjonsprosesser ned fjellområder til lavtliggende sletteland. I slettelandet avsettes partiklene fra fjellene som sandkorn og mineraler. Disse har fått fellesnavnet klastiske sedimenter. I dag finner vi slike sedimenter i elver, på strender og i havet.
Klastiske sedimenter navngis etter kornstørrelse:
Sediment | Kornstørrelse |
---|---|
Blokk | > 25,6 cm |
Stein | 25,6–6,4 cm |
Sand | 6,4–0,2 cm |
Silt | 2–0,06 mm |
Leire | 0,06–0,002 mm |
Små partikler fra planter og organismer som døde på land eller i vann, men som ikke gikk i forråtnelse, er definert som organiske sedimenter.
Klastiske sedimenter transporteres av vann, vind og is til lavereliggende områder der transporten stopper. Sedimentene avsettes og overlagres av nye lag med sedimenter. Organiske sedimenter som avsettes i vann, faller til bunnen og overlagres av nye lag med organiske og klastiske sedimenter.
De nederste lagene av sedimenter vil etter hvert bli utsatt for høyt trykk og høy temperatur. Det skjer da en herdingsprosess, og sedimentene blir til en fast sedimentær bergart. Slik blir sand opphav til bergarten sandstein, leire blir til leirstein og kalk blir til kalkstein.
Sedimentære bergarter inneholder ofte fossiler. Fossiler er rester, spor eller avtrykk etter tidligere tiders dyr og planter. Disse kan fortelle mye om bergartenes alder og hvilket miljø de ble avsatt i.
Sedimentbassenger er enorme innsynkningsområder skapt gjennom platetektoniske prosesser som etter hvert er blitt fylt med sedimenter.
Da Pangea begynte å sprekke opp for ca. 250 millioner år siden, i triastiden, ble den eurasiske platen, som dagens Norge er en del av, dannet. I denne prosessen begynte også norsk kontinentalsokkel å sprekke opp. Dette førte til en periode med vulkansk aktivitet og kraftige jordskjelv i området, og deler av områdene sank ned. Disse innsunkne områdene dannet avlange forsenkninger i jordskorpa, som kalles graben.
De høyereliggende områdene ble utsatt for erosjon, og erosjonsmaterialet ble avsatt som sedimenter i grabenene. Slik ble sedimentasjonsbassenger dannet.
Ettersom strekkingen av skorpa fortsatte, sank grabenene enda mer. Innsynkningen ble ytterligere forsterket av vekten av sedimentene som etter hvert fylte opp deler av bassengene. Etter hvert som innsynkingen fortsatte, ble områdene oversvømt av havet.
I Nordsjøen ble Vikinggraben i nord og Sentralgraben i sør utviklet som store sedimentbassenger.
Vikinggraben
Vikinggraben ble fylt opp av rundt 3000 meter med sandsedimenter fra fjellene i sør. Sedimentene ble transportert nordover med elver. Der elvene møtte havet, ble Brentdeltaet avsatt. Over sandsedimentene er det opp til 1000 meter med kalksteinsavsetninger og rundt 800 meter skifer.
Brentdeltaet er et stort, 170 millioner år gammelt elvedelta, som bidro til enorme mengder sedimentær avsetning utenfor den norske kysten. Her ligger noen av de viktigste olje- og gassreservoarene i den nordlige del av Nordsjøen: Troll, Gullfaks, Oseberg, Statfjord.
Sentralgraben
Sentralgraben ble fylt av saltsedimenter i triastiden, for 280–250 millioner år siden. Over hundre millioner år senere, i krittiden for 135–65 millioner år siden, ble rundt 2000 meter med organiske kalksedimenter avsatt. Disse kalksedimentene ble dannet i grunne hav med stor produksjon av mikroorganismer med kalkskall. Kalksteinsreservoarene i Sørlige Nordsjø, som Ekofisk og Valhall, ligger i Sentralgraben.
Draupneformasjonen er en skifer som ble avsatt både i Vikinggraben og i Sentralgraben. Draupneskiferen er en stor kildebergart på norsk sokkel. Den er også takbergart i mange av de store feltene på norsk sokkel på grunn av forkastning og rotasjon av lagene.
Guoskevaš sisdoallu
Olje- og gassfunn på norsk sokkel ble mulig fordi kildebergarten, reservoarbergarten og takbergarten ble dannet i riktig rekkefølge og i perfekte forhold.
Organiske sedimenter er avsatt i vann og er i hovedsak salt og kalkstoffer. Salt danner saltstokker og bidrar til å danne fellestrukturer.