Anonymitet i Googles tid

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Noe skjer hvis #metoo blir til #itwashim. Hvis oppmerksomheten flyttes fra mange kvinners like opplevelser til enkeltpersoners skyld. Kampanjen mot seksuell trakassering kommer til å forandre kulturen på arbeidsplassene. Det skjer fordi noen mektige menn ble navngitt, men minst like mye fordi tusenvis av andre ikke ble det. Fordi overgriperne ikke ble identifisert, kunne kvinnene fortelle sine historier i et slikt omfang at hverken arbeidsgivere, politikere eller andre beslutningstakere kunne ignorere dem. Vi fikk vite hvor stort problemet er, i stedet for noen få avsløringer av menn som har oppført seg som svin.

Skulle kvinnene navngitt hver mann som hadde befølt, presset, tafset, og i verste fall voldtatt dem, ville både rettssamfunnets regler og presseetikken slått inn med helt andre krav til dokumentasjon, imøtegåelse og personvern. Vi ville fått langt færre historier, og det ville vært mye lettere å skylde på noen få svarte får.

Mange tok til orde for at pressen skulle identifisere. De aller fleste redaktører sto imot kravet. Det mente nok også redaktøren av Medier24.com å gjøre, da han skrev om en 16 år gammel sak fra en stor lokalavis. Saken var typisk, og viktig: På julebordet i 2001 ble en ung journalist utsatt for noe hun selv karakteriserer som et grovt overtramp. Hun var tøff nok til å klage til avisens ledelse og varsle kolleger. Kort tid etter ble mannen som trakasserte henne, forfremmet. Utnevnelsen skjedde til tross for at sjefredaktøren kjente til anklagene, og til tross for sterke protester fra redaksjonsklubben. I dag – etter #metoo – ville sjefredaktøren vært i alvorlig trøbbel om han hadde gjort det samme.

«Medier24 har valgt å anonymisere mannen», står det med kursiv, etter at de fleste detaljer i den 16 år gamle saken er presentert. Anonymisere? Det tok 15 sekunder å flytte noen av opplysningene over i Google, som lynraskt oppga navnet. Overgriperen fra 2001 var bare anonymisert for dem som ikke gadd å finne ut hvem han var.

En svensk sjef i Schibsted ble i høst først suspendert og sluttet siden i jobben etter flere anklager om alvorlige overgrep mot kvinnelige kolleger. Vi som kjenner Schibsted innenfra, kunne nokså enkelt finne ut hvem han var, folk flest kunne det ikke. I Sverige ble han etter hvert navngitt i nynazistiske og høyreradikale medier, han har minoritetsbakgrunn. Ingen tradisjonelle medier navnga ham, verken i Sverige eller Norge. Slik var situasjonen til 17. november, da han ble identifisert av Medier24.com. Straks plukket Document.no opp saken og gjorde den til en anklage om at mediene «henger ut hvite menn», men holder kjeft om menn med minoritetsbakgrunn. «[Redaktør Gard L.] Michalsen og Medier24 er et friskt pust inn i det støvete, ryggdunkende brorskapet norsk presse har vært i alle år», skriver Document.no. Dette ryggdunkende brorskapet har helt siden 1936 utformet og forsøkt å holde felles presseetiske regler.

Spørsmålet om når man skal identifisere, har alltid vært et av de vanskeligste. Om Schibsted-toppen skulle identifiseres eller ikke, er innenfor den frihet redaktøren har til å bestemme sin egen standard, selv om valget i dette tilfellet ble bejublet av dem som først og fremst er opptatt av mørkhudete overgripere. Men det har vært enighet om at hvis man velger å anonymisere, må man sørge for at det faktisk er det som skjer.

I søkemotorenes og de sosiale medienes tidsalder må redaksjonene ta med i beregningen at tilsynelatende anonyme opplysninger lett kan føre fram til både familie, vennekrets, nåværende arbeidsgiver og alt annet som omslutter et menneske. I saken fra 2001 anonymiserte ikke Medier24 mannen, de unnlot bare å skrive navnet hans. Det er ikke lenger det samme.