Mediehverdagen i Iran
FN deler menneskerettighetene inn i to hovedgrupper:
- Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om retten til å få dekket grunnleggende behov.
- Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, likebehandling og ytringsfrihet.
De aller fleste land i verden, også Iran, har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 19 står det blant annet følgende:
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Ytringsfrihet anses altså som en sentral rettighet som alle mennesker har, uansett styreform.
Ifølge World Press Freedom Index (pressefrihetsindeksen) er Iran blant de landene i verden som skårer lavest på pressefrihet, bare slått av Eritrea, Nord-Korea og Turkmenistan. Rangeringen er basert på kriterier som sensur, vold mot journalister, undertrykkende lovverk og statlige mediemonopol.
Styreformen i Iran er en blanding av demokrati og teokrati. Et annet ord for teokrati er prestestyre. Selv om de politiske lederne blir valgt av folket for fire år av gangen, er det den åndelige lederen som er landets øverste leder. Han kontrollerer både politi- og militærvesenet, rettsapparatet og massemediene. Den religiøse loven, sharia, er overordnet landets lover.
Grunnloven av 1979 garanterer i prinsippet pressefrihet. Men aviser må ha offentlig lisens, og journalister og redaktører som publiserer artikler som krenker religionen, ledende religiøse ledere og den offentlige moral, eller som fornærmer navngitte personer, kan bli straffet (Lyngve, 2021).
Ingen land i verden fengsler flere journalister enn Iran. Mange av dem som blir fengslet, blir utsatt for tortur. I praksis er det derfor ingen pressefrihet.
Men når myndighetene fjerner de profesjonelle journalistene, hender det at folket selv inntar rollen som "borgerjournalister". Ved hjelp av mobiltelefoner og sosiale medier sørger de for at verden likevel får innsikt i det som skjer i landet. Det samme gjør mange av de iranske journalistene som lever i eksil i utlandet.
Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad er to aktive iranske journalister som har valgt å sette søkelys på maktovergrep og brudd på menneskerettigheter i hjemlandet sitt. Organisasjonen Reportere uten grenser har omtalt bloggen til Madyar som verdens beste nyhetsblogg.
Madyar ble fengslet og torturert for arbeidet sitt som journalist av iranske myndigheter. Sammen med Sheida valgte han derfor i 2010 å rømme fra landet og søke politisk asyl i Norge. Herfra fortsetter de to unge journalistene å blogge om brudd på menneskerettigheter og situasjonen for politiske fanger i Iran. Drømmen er å kunne vende tilbake til et fritt og demokratisk Iran en gang i framtida.
Hør et utdrag av NRK-radiodokumentaren til Sheida Jahanbin fra 2011 nedenfor.
Les mer
Artikkel, Journalen: Ingen fengsler flere journalister enn Iran
Artikkel, Nettavisen: Rømte fra slag, spark og elektrosjokk
(om Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad)
Lyngve, E. (2021, 13 april). Medier i Iran. I Store norske leksikon. Hentet 5. januar 2022 fra https://snl.no/medier_i_Iran
Guoskevaš sisdoallu
Sammenlign styreform, mediestruktur og graden av pressefrihet i land fra flere verdensdeler.