Mestringsforventninger

Hvordan barn tenker og føler om seg selv, påvirker atferden deres. Dette gjelder spesielt når de står overfor vanskelige og utfordrende situasjoner. Den kanadiske psykologen Albert Bandura hevder at våre forventninger om mestring i en situasjon, aktivitet eller oppgave påvirker motivasjonen vår. Forventningene våre om mestring har betydning for de valgene vi tar, for den innsatsen vi yter, og for den utholdenheten vi har. Dette er ekstra viktig når oppgaven blir krevende eller vanskelig.

Vi har alle en trang til å unngå situasjoner eller aktiviteter som vi tenker at vi ikke er i stand til å mestre. Når du tviler på egne ferdigheter, vil du redusere innsatsen og fortere gi opp. Hvis du tror du får det til, har du større mot til å gå løs på oppgavene og større utholdenhet når du møter på problemer underveis.

To ulike forventninger

Bandura skiller mellom to forventninger som har betydning for motivasjon. Den ene er forventningene våre om vi klarer å utføre en bestemt oppgave (mestringsforventning). Den andre er forventningene våre om hva som kommer til å skje hvis vi greier oppgaven.

Hvilke forventninger du har til hva du vil oppnå i en bestemt situasjon, henger sammen med hva målene dine er. Ønsker du å oppnå ytre belønning som ros eller gode karakterer, vil forventningen om belønning ha betydning for motivasjonen din. Men har du en forventning om at du i løpet av prosessen vil klare å utføre det som kreves, så vil dette alene kunne gjøre deg motivert for å gå i gang med aktiviteten. Da vil det å oppleve mestringsfølelse i prosessen og i etterkant vite at dette behersker du, være det som gir motivasjon. Det gir deg også selvtillit til å prøve andre ting.

For å støtte opp under barn og unges mestringsforventninger er det nødvendig at vi tilrettelegger slik at de erfarer mestring. Det å ha opplevd mestring i ulike situasjoner påvirker barnets oppfatning av egen kompetanse og tro på seg selv (selvtillit).

Det betyr ikke at barn og unge ikke skal ha noen utfordringer og bare gjøre rutinemessige oppgaver som de mestrer. Vi må legge til rette for at utfordringer er tilpasset den enkelte slik at de er realistiske og overkommelige. På den måten vil de anstrenge seg mer og dermed oppleve reell mestring.

Vi har behov for å føle at vi er verdifulle, og at vi betyr noe for andre. Når barn og unge føler at de mangler kompetanse eller ferdigheter, motivasjon eller tro på seg selv, er det nødvendig med rikelig emosjonell støtte og oppmuntring. Det handler om å forstå, bekrefte og anerkjenne barnets følelser i situasjonen, samtidig som du motiverer og engasjerer.

Ved å tilby emosjonell støtte viser du at du bryr deg om barnets følelser og bidrar til at barnet opplever seg som verdifull, noe som er positivt for barnets selvfølelse. På den måten bidrar du til å skape en positiv relasjon mellom deg og barnet. Positive relasjoner har stor betydning for barns motivasjon, trivsel og læring.

Det å gi støtte og oppmuntring har betydning for barn og unges forventning om å mestre i ulike situasjoner. Sett ord på det de kan og får til, det hjelper dem med å utvikle en forståelse av sin egen kompetanse, at de kan. Verdsett barnets innsats. Gi positive tilbakemeldinger og innspill underveis på det barnet gjør. Vis at du har positive forventninger til at de vil mestre. Dette kan bidra til at de utvikler egen optimisme, og styrker troen på egen kompetanse og mestring i ulike situasjoner.

Mestringsforventninger handler også om å gi barn og unge veiledning og forklaringer underveis, slik at det gir større mulighet for å lykkes. Avhengig av hvor barnet befinner seg, må du tilpasse om du skal gi praktisk hjelp, forklare eller veilede. Praktisk hjelp og forklaring dreier seg om å fortelle eller vise hva de skal gjøre. Når du viser, demonstrerer og forklarer, kan barn og unge observere hva du gjør, og deretter prøve det ut selv. På den måten blir du en modell som viser at en oppgave eller aktivitet er mulig å løse, og det kan virke inn på barnets motivasjon.

Det er viktig at en rollemodell viser en genuin interesse, er engasjert, nysgjerrig og undrer seg sammen med barna. Dette er en væremåte som kan "smitte" og skape motivasjon og engasjement hos andre.

Hjelpen som gis, bør være på en slik måte at barn og unge selv finner løsningen ved at de får tilstrekkelig hint, forklaringer, korrigeringer og oppmuntringer. Opplevelsen av mestring vil føles større dersom de opplever at det er de selv som løser utfordringen.

Skaalvik, E. M. & Skaalvik, S. (2014). Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon og læring (2. utg.). Universitetsforlaget.