Kronikk: "Jeg vil også være med"

Jeg vil også være med

Jeg bruker rullestol for å bevege meg , og trenger lydbøker og diktafon for å lære. Jeg er 16 år og har cerebral parese. Jeg vil fortelle om min hverdag. Jeg kan ikke skrive selv, så moren min skriver dette for meg.

Venner kommer ikke av seg selv

Å være med i klassen, i friminutter og å være aktiv på fritiden, det er det som er livet. Jeg har samme følelser og ønsker som andre, selv om jeg har cerebral parese. Venner kommer ikke av seg selv. Hjemme kjøpte vi gatas første og største trampoline og dobbelt vaffeljern. Barna kom da de kjente lukten av nystekte vafler, og jeg fikk noen å leke med. Jeg lå midt på trampolinen, mens barna hoppet i ring rundt meg. Jeg svevde minst en meter opp i lufta. Det var kult!

Etter at jeg fortalte at jeg er sportsgal på skolen, ringte faren til en av guttene i klassen og spurte om jeg ville være oppmann med ham på Skogstrand-laget. Da jublet jeg så voldsomt at jeg nesten ramlet ut av rullestolen. Jeg følte meg som en av gutta. Livet var herlig. Den eneste måten å få venner på er å ha engasjerte voksne med. Noen må organisere litt, så jeg ikke blir stående igjen alene.

Mister gnisten

På skolen bestemmer lærerne om jeg skal være innenfor eller utenfor. De glemmer å planlegge hvordan jeg kan delta i klassen. Istedenfor sto spesialundervisning på timeplanen min, og det var utenfor klassen. De ordnet ikke med oppgaver på lydfiler slik at jeg fikk være med. Jeg kan bruke hodetelefoner i klassen, men det tenkte ingen på. Da jeg begynte i tiende var jeg klar for lekser fra første dag, men de glemte å forberede det for meg. Da raste jeg, men det hjalp lite. Én lærer regnet alltid med meg og foreslo at jeg skulle ha muntlig eksamen i tiende — sånn som de andre. Da ble jeg stolt og glad. Jeg gledet meg til timene hans.

På ungdomsskolen ble jeg ofte forlatt i gangen i friminuttene. Hvem skulle da trille rullestolen? Det er kjipt å stå på utstilling mens andre løper forbi. Jeg lukket meg inne på grupperommet. Lærerne trodde jeg trengte hvile, ingen forsto at jeg kjedet meg nesten til døde. På skoleturer uten program blir jeg plassert et sted, mens andre gjør ting som er umulig for meg. Før sa jeg "faen" når jeg ble oversett, nå har jeg lært å holde munn. Jeg mister gnisten, og vil bare hjem.

Savner ordentlige fag

I sommer gledet jeg meg til å begynne på videregående. Spesialskole ble valgt fordi kroppen min ikke fungerer. Jeg har ikke fag og bøker lenger. Jeg er deppa og savner ordentlige fag. Kunnskap er viktig for å vise at jeg kan være med i samtaler.

Sist uke fikk jeg ikke stemme på skolevalget. Hvorfor skal ikke min stemme være med? Jeg spør meg selv om livet blir hva jeg gjør det til? Det er ikke så enkelt. Om du regner med meg, hjelper det meg i kampen om å få være med, få venner og kanskje til og med å få en ekte kjæreste. Min helt, Dagfinn Enerly, sier at jeg må tenke positivt og det vil jeg gjøre. Takk for at du leste min historie. Nå skal jeg på kino å se Kyss meg for faen i helvete. I morgen får jeg kanskje nye muligheter til å være med på ordentlig?

(Arneberg, 2013)

Les kronikken "Jeg vil også være med". Jobb enten i grupper eller individuelt.

1. Hvilke tanker sitter du igjen med etter å ha lest kronikken?

2. Hvorfor er det viktig for oss mennesker å føle at vi er en del av fellesskapet?

3. Likeverd og inkludering er sentrale verdier i samfunnet vårt. Hva ligger i det?

4. Hvordan kan du jobbe med at alle skal bli inkludert i fellesskapet?

5. Marginalisering er et begrep som brukes når enkelte mennesker eller grupper av mennesker opplever seg eller gjøres mindre viktig i et samfunn. Hvilke mennesker eller grupper av mennesker tror du opplever marginalisering?

6. Hva tror du opplevelsen av marginalisering fører til hos enkeltindivider?

7. Tilhørighet er også en viktig verdi i samfunnet vårt. Hva vil det si?

8. Hva kunne ha vært gjort for at Vetle Theodor Arneberg fikk en følelse av å høre til i skolen?

9. Når, ifølge kronikken, tror du Vetle Theodor Arneberg følte at han hørte til?

10. Hva betyr universell utforming?

ALLEMED er en nasjonal dugnad for å bidra til at alle barn og unge kan delta i aktiviteter.

1. Gå inn på nettsiden til ALLEMED (lenke ligger under relatert innhold) og gjør dere kjent med siden.

2. Finn ut hvilke grupper barn og unge som står utenfor fritidstilbud i deres kommune.

3. Ha en idédugnad om hvordan kan dere inkludere barn og unge med funksjonsnedsettelser i lek og aktivitet. Gi eksempler.

4. Planlegg en aktivitetsdag/lekedag hvor inkludering av barn med funksjonsnedsettelse er hovedfokus. Velg selv hvilken alder og type funksjonsnedsettelse dere vil jobbe med (syn, hørsel eller bevegelse). Det må komme tydelig fram hvordan dere kan tilrettelegge ulike aktiviteter slik at alle opplever seg inkludert og som en del av fellesskapet.

Arneberg, V. T. (2013, 20. september). Jeg vil også være med. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/yvela/jeg-vil-ogsaa-vaere-med