Fágaartihkal
Preposisjoner, konjunksjoner, subjunksjoner og interjeksjoner
Språket vårt består av mange småord som binder ordene i en setning sammen eller sier noe om når eller hvor noe befinner seg.
Hvem befinner seg hvor? Det forteller preposisjonene. Govva: Siren Halvorsen / CC BY-SA 4.0
Preposisjoner er ubøyelige ord som står foran et substantiv eller pronomen. Vi bruker preposisjoner for å beskrive hvor noe eller noen befinner seg i sted eller tid:
- i huset
- under bordet
- bak gardinene
- etter påske
- i jula
- over nyttår
Konjunksjoner er ord som binder sammen sidestilte enkeltord, setningsledd eller hele setninger. De kalles derfor også bindeord. Konjunksjonene heter og, men, for, eller, så.
- De bodde i et stort og flott hus.
- Vil du helst ha den røde buksa eller den grønne jakka?
- De trente på trikset hele uka, men bare en av dem klarte det til slutt.
- Lise forsov seg, så hun rakk ikke flyet.
Subjunksjoner eller underordningsord innleder leddsetninger. Eksempler på subjunksjoner er fordi, at, om, som, da, når, dersom, hvis, før, enda.
- Da Kim var ferdig med talen sin, brøt applausen løs.
- Jeg vet ikke om han vil komme.
- Barna gledet seg fordi de skulle kose seg med barne-tv og varm kakao.
- Hvor er boka som jeg har bestilt?
- Er det sant at han skal til Spania?
Også infinitivsmerket å regnes til subjunksjonene:
- Han hater å tape (han hater at han taper).
Til interjeksjonene regner vi
- utropsord (au, huff, søren, fy, æsj, heia)
- svarord (ja, nei)
- lydhermende ord (pang, krasj)
- hilsener (hallo, hei)